Tjenestedirektivet
«Dersom en svensk skomaker, som lager sko i Göteborg og så langt har solgt skoene kun i Sverige, ønsker å selge skoene til en forretning i Danmark, vil salget av skoene fra Sverige til Danmark omfattes av reglene for fri bevegelighet av varer.» Slik starter departementet sin pedagogiske fremstilling av de innfløkte forskjellene mellom varesalg, tjenesteyting og etablering i høringsnotatet om lov om gjennomføring av EUs tjenestedirektiv i Norge. Men hvem lager sko i Göteborg i dag?
Regjeringen har nå sendt loven om gjennomføring av EUs tjenestedirektiv på høring. Tjenestesektoren er av dominerende betydning for Europas økonomi. Rundt 70 prosent av BNP og sysselsettingen er knyttet til denne, og cirka 95 prosent av alle nye arbeidsplasser skapes her. Likevel utgjør bare om lag 20 prosent av den grenseoverskridende handelen handel med tjenester. Dette er bakgrunnen for EUs tjenestedirektiv. Det skal få fart i den grenseoverskridende handelen med tjenester, øke effektiviteten i sektoren og utnytte dens potensial for Europas økonomi bedre.
Få lovforslag i EU har vært mer kontroversielle. Debatten i EU før direktivet ble vedtatt kunne minne om en norsk EU-debatt. Hvorfor er dette så kontroversielt?
Tjeneste- og etableringsreglene handler om helt andre ting enn sko fra Göteborg. De handler om kapitalmarkeder og finansielle tjenester, om medier, elektroniske tjenester og annen industri over nettet, fra gambling til elektronisk tilgjengelighet av gamle bibelmanuskripter. De handler om utstasjonering av arbeidstagere fra lavlønnsland, om muligheten for å bruke lavlønnsarbeidere ikke bare til vareproduksjon, men også i bygg- og anlegg og servicenæringen i land med større betalingsevne. De handler om internasjonale helseforetak og spørsmålet om nasjonal kontroll med hvor trygdepengene brukes. Og de handler om skattetilpasning og etablering av virksomhet i de land som tilbyr de gunstigste betingelsene, uavhengig av hvor virksomheten skal ha sine inntektsbringende aktiviteter, og dermed inntektskilder. Det er nok sprengstoff i dette til å skake både skatteregler, velferdsregler, forbrukervern, arbeidstagerrettigheter, ytringsfrihet og offentlig moral.
Tjenestedirektivet kommer samtidig med at den sosiale dimensjonen i EU er under angrep, hvor blant annet arbeidstagerorganisasjonene føler sin posisjon truet.
Direktivet overlater ikke mye handlingsfrihet til nasjonale myndigheter i forbindelse med gjennomføringen. Regjeringen har valgt å ta et overordnet grep, og utsetter de fleste vanskelige spørsmålene. Noen overlates til domstolene, slik som den konkrete avveiningen av friheten i markedet opp mot samfunnshensyn og reguleringsbehov. I lovteksten tør ikke regjeringen engang å tydeliggjøre at det dreier seg om proporsjonalitetsvurderinger som er overlatt til nasjonale og europeiske domstoler. Andre spørsmål, så som hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for forvaltningens behandling av tillatelser, overlates til senere forskriftsregulering. Viktige spørsmål som utveksling av taushetsbelagte opplysninger med andre land, og vilkårene for bruk av opplysninger mottatt fra andre land uten å kjenne til på hvilket grunnlag de er fremskaffet, omtales ikke.
Konsekvensene av å implementere tjenestedirektivet usynliggjøres. Regjeringen hevder at alle gjeldende tillatelses- og kontrollordninger tilfredsstiller direktivets krav, og at eventuelle nye ordninger er akseptable så lenge de fortsetter i samme sporet. Har vi ikke hørt den før?
Skal vi fortsette vårt samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen har vi lite valg med hensyn til tjenestedirektivet. Langt på vei vil domstolene håndheve de samme reglene gjennom tolkning av avtalens generelle regler om fri etableringsrett og rett til å yte og motta tjenester over landegrensene. Vi slipper dermed ikke unna med et veto mot direktivet. Men det regjeringen har sendt på høring nå oppfyller verken krav til en konsekvensutredning eller krav om klargjøring av de regler som vil gjelde fremover. Vi har fått en lærebok om tjeneste- og etableringsreglene, noe som nok kan virke oppdragende og pedagogisk. Men hvordan regjeringen vil takle de vanskelige spørsmålene som direktivet reiser vet vi fortsatt ikke.
Hans Petter Graver
Professor og dekan ved Juridisk fakultet, UiO