Debatt

SKE-pe­da­go­gik­kens fall

Skole

I en kommentar til min kronikk «Pedagogikkens fall» (Morgenbladet 15. februar) erklærer høyskolelektor Erling Framgard at han har vanskelig for «å forstå at SV kan ha hatt en slik formidabel innflytelse i skolen og pedagogikken, og det over svært lang tid». Jeg skal forsøke å forklare hva jeg har ment:

Det var SV-pedagogikken mer enn SV som parti jeg siktet til i min kronikk. Det vil si en skoletenkning som kort fortalt har vendt tommelen ned for all utdanningspolitisk tilpasningsideologi, som har betont terapeutiske verdier og som med sin vekt på dialogen og elevens ansvar for egen læring har fremstått som elevsentrert. For å unngå misforståelser burde jeg kanskje heller brukt merkelappen «den samfunnskritiske og elevsentrerte pedagogikken» (SKE-pedagogikken).

Det er denne pedagogikken heller enn den partipolitiske skyld jeg har villet sette søkelyset på. For makten og hovedansvaret for skoleutviklingen må søkes etter på annet hold. Det må selvfølgelig for en del plasseres hos lærerutdanningsinstitusjonene, befolket som de er blitt med høyskolelektorer, førsteamanuenser og professorer som har identifisert seg med hva jeg har karakterisert som SKE-pedagogikken.

Men en må spørre: Hva har ikke fagpressen betydd? Jeg tenker på Norsk Pedagogisk Tidsskrift som gikk inn i 1970-årene med barnepsykologen Åse Gruda Skard som redaktør og ut av 1990-årene med samfunnsradikalerne Per Østerud og Finn Daniel Raaen som redaksjonelt ansvarlige. Jeg tenker på Bedre Skole og Utdanningsforbundets Utdanningsakademi, som begge er blitt ledet av 68-generasjonen.

En må også spørre: Hvem er det som har preget de offentlige utredningene om skolereformene sterkest? Er det de politisk oppnevnte medlemmene eller er det utvalgenes sekretariat med et mer eller mindre sterkt innslag av SKE-pedagogiske sympatier? Statsråder kommer og går, men konsulentene skiftes jo ikke ut i de aktuelle departementene, og hvorfor skulle vi tro at de gir fra seg makten frivillig? Det var vel ikke for ingenting at Gudmund Hernes som statsråd selv skrev den generelle læreplanen og sørget for at konsulentene og byråkratiet ikke fikk kloa i den. Og hva med rådene og direktoratene?

Jeg gjorde for noen tiår siden en grundig studie av Forsøksrådet for skoleverket og dets mannskap, og jeg kom til resultater som gjorde det berettiget å omtale det som et «SV-reir». Kanskje ikke minst er det grunn til å rette blikket mot det kommunale nivået og mot de pedagogiske sentra som lenge drev et omfattende praktisk reformarbeid gjennom flere tiår. Det bærende prinsipp for disse sentraenes virksomhet var jo å bekjempe tradisjonen til fordel for SKE-pedagogiske omveltninger.

Så gjenstår bare nok en selvkritisk bemerkning: Jeg burde vist til at nyliberalismen har vært på fremmarsj i for eksempel Utdanningsdirektoratet gjennom de senere årene og at det pedagogiske støtteapparatet i fylkene og kommunene mer og mer erstattes av tilsyn og kontroll. Men på tross av dette, kan jeg fremdeles hevde at SKE-pedagogikken over lang tid har vært svært innflytelsesrik.

Alfred Oftedal Telhaug

Skolehistoriker

Mer fra Debatt