Annonse
04:00 - 02. mai 2008

Rapport fra KHiO-gølvet

Fra venstre: Hege Nyborg, Henrik Plenge, Gard Olav Frigstad, Anne Katrine Dolven og George Morgenstern Foto: Siv Dolmen
Annonse

KHiO

I dag er Kunstakademiet slukt av Kunsthøgskolen (KHiO), slik samtidskunstmuseet er slukt av Nasjonalmuseet. Ingen av delene er en suksesshistorie.

Tidligere kirke- og undervisningsminister Gudmund Hernes fikk bred spalteplass i Morgenbladet nylig for å fremme sin idé om at ulike estetiske disipliner må leve sammen for å utvikle seg. Oppslaget er for øvrig en gjengivelse av talen Hernes holdt ved åpningen av KHiO i 2005. Hensikten var å forsvare sammenslåingen av de resterende kunstutdannelsene i Oslo og samlokaliseringen på Seilduksfabriken.

I dag vet vi hvordan minister-estetikken virker i praksis. Erfaring har lært oss at sammenslåingen var en dårlig idé. Kunsthøgskolen i Oslo fungerer ikke, av tre grunner: 1) demokratisk underskudd, 2) ineffektiv bruk av statlige midler 3) ufaglige beslutninger. Disse grunnene gjør det stadig verre for Kunstakademiet å holde nivået i forhold til de fremste akademiene i Europa og USA.

Rektor ved KhiO, Cecilie Broch Knudsen, gir i et svar til Hernes følgende forklaring på KHiOs problemer: «En mangeårig og utmattende utsettelse av byggesaken åpnet opp for omkamper om prosjektets berettigelse, og bidro til en negativ energi som fikk sitt uttrykk i opposisjon mot så vel sammenslåingen som samlokaliseringen.»

Det Knudsen her hevder, stemmer ikke. Opposisjonen mot sammenslåingen skyldes at den i praksis har vist seg som en organisatorisk fiasko. Både ansatte og studenter ved KHiO er samstemte i dette. Kunsthøgskolens matrise-organisasjon har i flere år klart å bruke opp de økte statlige bevilgninger uten at det fremmer organisasjonens egentlige formål: utdannelse og forskning.

De økte bevilgningene forsvinner i administrasjon og det såkalte «fellesnivået». Akademiet har ikke fått økonomisk kompensasjon for innføringen av MA-programmet, som har forlenget utdannelsen med ett år. I mellomtiden er et professorat i skulptur ubesatt av mangel på midler, og avgangsutstillingen, akademiets eksamen og landets nest mest besøkte utstilling, står i fare for å bli redusert til det ugjenkjennelige.

At organisasjonen er dysfunksjonell, viser seg på alle nivåer. I dag går to tredjedeler av IT-budsjettet til å lage en ubrukelig infrastruktur, resten til undervisnings- og forskningsformål. Tidligere klarte én eneste IT-ansatt på Kunstakademiet å ta hånd om IT-behovene. I dag er denne personen flyttet over til én sentralisert driftsavdeling, og ingenting fungerer lokalt. Kunstakademiets lærere ser seg nødt til å medbringe privat utstyr for å kunne oppfylle sine undervisningsforpliktelser. Overføringen av beslutningsmakt fra det faglige til det administrative «fellesnivået» var også hovedgrunnen for at professor Laura Beloff for tre år siden valgte å si opp sin stilling ved Kunstakademiet. I stedet for å tjene undervisningshverdagen, er «fellesnivået» blitt en selvbegrunnende enhet og kostbar sysselsettingsmaskin.

KHiO ser alltid ut til å handle om sin egen eksistens, selve organiseringen av KHiO, og ikke de utdanningene som er KHiOs eksistensberettigelse. De organisatoriske svakhetene er ikke et resultat av manglende bevilgninger, og vil heller neppe forsvinne ved et nybygg, slik rektor Knudsen hevder. Hvordan skulle de det, når planene for nybygget baserer seg nettopp på dagens organisasjonsmodell? Det burde vekke oppsikt at man planlegger bygg på bakgrunn av en fakultetsinndeling som ingen i fagmiljøene ønsker, og som først skal evalueres etter at bygningsarbeidet er i gang. Det burde vekke oppsikt at hele KHiO skal evalueres først etter at det kostbare nybygget er ferdig.

Kunstakademiets krav til nybygget er verken bygningsmessig kompliserte eller ekstravagante. Vi ber bare om plass til studenter og fagpersonale og den virksomheten de bedriver. Og vi ber om en lokalisering i området som kan identifiseres som Kunstakademiet. Det er identiteten som er primær for Kunstakademiets studenter og ansatte. Uansett hvor dyrt og flott nybygget blir, vil paraply-organisasjonen KHiO aldri kunne erstatte akademiets identitet, nettopp fordi KHiO ikke identifiserer en profesjon, men en organisasjon. Det er uunngåelig å trekke paralleller til problemene ved Nasjonalmuseet, som nå er åpenbare for alle så nær som for sammenslåings-ideologene i departementet.

Studentutvalget ved Kunstakademiet har nylig lagt ned sin virksomhet i protest mot at de ikke blir hørt i forbindelse med nybygget på Seilduken. Nå er det åpenbart at Kunstkademiet vinner for lite og taper for mye på flytteplanen og KHiOs nåværende organisasjonsstruktur. Dette er noe vi umulig kan være med på.

Kollegiet ved Kunstakademiet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.