Annonse

Annonse

04:00 - 31. oktober 2008

Personlig hilsen Jens

Moderne politikere nøyer seg ikke med å informere. Det handler om å være åpen, ærlig, direkte, personlig og lyttende over tid.

Intiminformasjon: Nordmenn er blant de ivrigste nettsamfunnsbrukerne i verden. Derfor bør flere politikere delta i nettsamfunn, mener Petter Bae Brandtzæg. Jens Stoltenberg har allerede gjort som Barack Obama, og opprettet egen profil på Facebook.

Mange satte nok kaffen i halsen når selveste Jens Stoltenberg plutselig var å se på nettsamfunnet Facebook. Hvorfor i all verden er statsministeren der? Forklaringen kan være at den norske befolkningen er blant de ivrigste nettsamfunnsbrukerne i verden. Nettsamfunnet Nettby har i dag 750 000 medlemmer, mens Facebook har nesten 1,3 millioner norske medlemmer. På rekordtid har nettsamfunn blitt en viktig demokratisk og politisk arena. De har bidratt til å snu tradisjonelle informasjonsprinsipper på hodet. Mottageren er ikke lenger en passiv og isolert konsument av informasjon, men en aktiv deltager. Innhold og informasjon er ikke lenger statisk, men interaktivt. Du og jeg er i dialog med hverandre, og vi er i dialog med informasjonen. Vi vil i den nye medieverdenen være med på å påvirke både innhold og informasjonsflyt.

Kun de færreste norske politikerne har sett de nye interaktive mulighetene på internett. Politikere kan derfor komme til å miste tusenvis av stemmer hvis de fortsetter å ignorere internett og nettsamfunn frem mot valget i 2009. Kampen om velgerne på internett er viktigere enn noensinne. En ny amerikansk studie viser at nesten halvparten av alle amerikanere aktivt har brukt internett under nominasjonsvalget, både til å oppdatere seg på politiske nyheter og til å dele politiske synspunkter med andre på nettet. Videotjenester som YouTube og nettsamfunn som Facebook har tatt av, særlig blant Obamas tilhengere. Hva kan norske politikere lære av dette, og hvorfor bør flere norske politikere bruke nettsamfunn? Her er de 10 viktigste punktene:

1. De unge. Skal politikere nå frem til førstegangsvelgere og de unge (særlig de under 35 år), må de anvende de informasjons- og kommunikasjonsarenaene de unge befinner seg på – nemlig internett, og da aller helst nettsamfunn. De fleste brukere av nettsamfunn er yngre enn 35 år, men eldre brukere kommer stadig til.

2. Uavhengig av tid og rom. Via internett er det politiske budskapet uavhengig av tid og rom. Det er vedvarende og alltid tilgjengelig. En videosnutt på YouTube eller et blogginnlegg på nettet kan ses og leses av hvem som helst, når som helst og nær sagt hvor som helst. Informasjonen er dynamisk ved at den hele tiden kan oppdateres og kommenteres på.

3. Deltagelse og engasjement. Tradisjonelle massemedier som tv, radio og avis benytter en «fra sender til mottager»-modell. I denne kommunikasjonsmodellen er mottagerne både passive og isolert fra hverandre. Dette kan gi en følelse av avmakt, siden mottager ikke kan påvirke eller respondere på budskapet fra sender. I nettsamfunn har brukerne derimot mulighet for samkvem med hverandre. Vanlige folk kan påvirke medieinnholdet og informasjonsflyten gjennom aktiv deltagelse og medvirkning. De kan dele synspunkter med hverandre gjennom den sosiale samhandlingen. En slik deltagelse og medvirkning er sentralt for å styrke det politiske engasjementet hos den enkelte velger.

4. Dagsorden på egne premisser. Mange vil hevde at det er massemediene, og ikke politikerne selv, som setter dagsorden i den politiske debatten. Dette kan endres radikalt. Politikere kan gjennom blogger og nettsamfunn i økende grad ta regien og selv styre den politiske debatten i dialog med potensielle velgere. Politikerne kan legge premissene for debatten i samarbeid med grasrota. Slik musikeren er blitt mindre avhengig av plateselskapene, kan politikerne gjøre seg mindre avhengige av massemedia. Massemedienes enerett på å kunne redigere den offentlige politiske debatten er dermed en saga blott!

5. Intimt. Som medlem av nettsamfunnet til Barack Obama har jeg stadig fått «personlige hilsener». Følgende melding fikk jeg etter talen kona til Obama holdt på demokratenes partimøte i Denver: «Kjære Petter, Jeg er så heldig å være gift med kvinnen som leverte talen i går kveld. Michelle var elektrisk, inspirerende og absolutt fabelaktig. Barack.» Nettsamfunn er med andre ord ingen enveis annonsekanal, hvor man klipper og limer inn partiprogrammet (slik den forrige norske valgkampen var et eksempel på). Det handler om å være åpen, ærlig, direkte, personlig og lyttende over tid – kort sagt: intim.

6. Troverdig. Ved bruk av nettsamfunn kan borgere bli oppdatert på hva den enkelte politiker tenker, sier og gjør (til alle døgnets tider), uten at budskapet er farget av massemedienes vinklinger. Nettsamfunn muliggjør en «en til en»-dialog, heller enn en «en til mange»-modell – en direkte kommunikasjon uten redigerende mellomledd. Brukt riktig, kan derfor nettsamfunn bidra til å øke troverdigheten til politikere.

7. Lokalt. Gjennom nettsamfunn kan politikerne også gjøre politikken mer lokal, gjennom tilgang til informasjon om lokale tiltak og arrangementer. Dette utnyttes bevisst både av McCain og Obama. «Create or find an event in your local area», som det heter på nettsamfunnet McCain Nation (www.johnmccain.com/mccainnation).

8. Enklere og mer forståelig. Nettsamfunn er en kommunikasjonskanal som oppfordrer til en uformell og enkel språkbruk som kan gjøre det politiske budskapet mer forståelig for folk flest. Det blir enklere å kunne sammenligne og følge flere politikere samtidig. Eventuelt også å velge ut enkeltsaker. Interaksjon og diskusjonene mellom andre velgere kan også gjøre det lettere å skjønne forskjellene på de ulike politiske standpunktene.

9. Kostnadseffektivt. Effektiv informasjonsdeling uten sidestykke er mulig siden nettsamfunn ofte fungerer som en integrering av ulike informasjons- og delingstjenester. Dette kan bidra til å spre det politiske budskapet i flere kanaler og øke antall søketreff i for eksempel Google. Nettby, Facebook, MySpace og YouTube er også gratisløsninger hvor man i prinsippet når ut til hele verden. Obama har over elleve millioner seere på YouTube, 170 000 venner på MySpace, 1,4 millioner venner på Facebook, hvor også 300 000 har skrevet på veggen hans (wall posts). Jens Stoltenbergs profil på Facebook har på kort tid fått over 10 000 venner eller fans.

10. Grasrotdonasjon. Muligheten og terskelen for å bidra med tid og penger er åpenbart lavere i nettsamfunn. Det har vist seg å være en effektiv arena for pengeinnsamling i den amerikanske valgkampen. I løpet av 2007 og 2008 har Obama mottatt millioner av dollar fra grasrota på internett. Istedenfor å belage seg på hjelp fra store private organisasjoner har vanlige folk støttet Obama med små bidrag som 5-10 dollar. Over to millioner tilhengere har bidratt med pengestøtte så langt.

Jens har tatt spranget, og skjønt at internett og nettsamfunn har byttet ut informasjon med kommunikasjon. Kommer flere norske politikere til å følge etter? Vi venter i spenning frem mot valget 2009.

Petter Bae Brandtzæg er forsker og Ph.D.-stipendiat ved Sintef og Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Han skriver doktorgrad om nettsfunn.

Annonse

Mer fra Debatt