Abort
Marianne Mjaaland er lege og rapporterer fra abortstua der jenta er minst femten uker på vei. Med tangen tar hun tak i arm, ben, skalle, sete. Kroppsdeler klasker i metallskåla. Willy Pedersen protesterer 18. juli: «Jeg opplever ordene dine som skarpe. For skarpe …». Sosiologen har derimot funnet vekkende tanker i den rasjonalistiske ideologi: «Flere av debattantene er skolert i filosofi, og knytter argumentene til særlig Aristoteles og Kants bestemmelser av hva et menneske er. For meg har det vært tankevekkende å sette meg inn i debatten. Den har, slik jeg ser det, gitt økt presisjon i ordskiftet.» Men størst presisjon i ordskiftet får vi ved å sette oss inn i, ikke bare Immanuel Kants rasjonalisme, men også David Humes A Treatise of Human Nature.
Her forklares hvordan vi kjenner verden kun gjennom sansene. Vi hører kroppen klaske i metallskåla og ser familiære gester og miner. Vi kjenner på den lille kroppen lukter den baby? Så sansenært vil en fenomenologisk empirist undersøke saken.
Videre beskriver Hume følelsene og deres moralske funksjon: «All umoral kommer fra en defekt eller usunnhet i følelsene.» Hva får sansningene oss til å føle? Lettelse over at en hindring er borte, glede ved kvinnens frihet? Kanskje sympati med offeret og avsky? Alle med interesse for abortsaken kan takke Mjaaland for beskrivelsene av sansningene i abortstua og hva de fikk henne til å føle. Pedersen spør om spiralbruk er «dødsstraff». Svaret finnes ved å studere et befruktet egg dø i mikroskopet. Kvalm ved synet? Nei vel, der fikk han sitt svar.
En saklig kvinne har realitetsorientert oss ved å sette ord på abortens empiriske og følelsesmessig kjerne. David Hume beskrev en slik menneskenatur i 1740. Men visdommen, at et menneske som har lært å stole på sine sanser og følelser naturlig kan skille rett fra galt, er mye eldre.
Mer moderne er den rasjonalistiske ideologi, altså apriorismen: alt Immanuel Kant trodde han visste før erfaringen. Retningen hevder en relativ autonomi fra vår sansbare og emosjonelle virkelighet, til fordel for aprioriske «bestemmelser», bedre kjent som fordommer. Fortsatt er rasjonalister besatt av å skape seg en ekstraverden av ord, fjernt fra livets situasjoner. Willy Pedersen spør, med god metafysisk avstand til abortstua: Hva er «et menneske»? Selv om spørsmålet er dumt, normale mennesker ser jo kroppen i metallskåla og kjenner sannheten, så er ikke de som stiller spørsmålet dumme. Spørsmålet holder liv i et evig forskningsprosjekt der resultatet er apriori kjøpt og betalt: nullifiseringen av abortens etiske dilemma. Disse forskerne tilbyr politikere, offentlighet og enkeltkvinner et rasjonaliserende forsvar mot abortens ubehagelige følelser.
Loven om selvbestemt abort er nødvendig fordi alternativet er helsefarlige illegale aborter. Bare kvinnen kan treffe dette valget. Spørsmålet er i hvilken grad valget skal være basert på reell informasjon, selv om den er ubehagelig. Privat og som psykolog vet jeg at en abort kan skape problemer senere i livsløpet. Sjelelige kvaler, skyldfølelse, fantasier, savn, sorg og anger. Jeg er derfor usikker på om rasjonalismens offentlige løgn egentlig gjør oss noen tjeneste. Livets realiteter har uansett en tendens til å trenge inn med årene. Dels fra bilder og beskrivelser vi ikke rekker å forsvare oss mot, dels av år og alders eksistensielle sannhetstrang. Kanskje er det beste å bli realitetsorientert før valget treffes? Da oppstår nye spørsmål: av hvem, når og med hvilke midler?
Jørn Hokland
Psykolog, dr.scient.