Islam
Den 25. februar hadde Mohammad Usman Rana en Aftenposten-kronikk som blåste liv i gamle diskusjoner om religionenes rolle i offentligheten: Hvor legitimt er det med religiøse argumenter i den politiske debatten, og i hvilken grad kan staten gripe regulerende inn i religiøse samfunns indre liv?
Disse spørsmålene finnes det ikke fiks ferdige svar på, så det er bare positivt at de stadig reises på nytt. Det jeg oppfatter som mindre positivt, er at problemstillingen har en tendens til å fortrenge diskusjonen om hva slags samfunnsideal vi finner i dagens islam. For mens både Rana og andre veltalende muslimer kan ha klare synspunkter på religionenes institusjonelle rammevilkår i et liberalt samfunn, er de alt annet enn klare på hva slags lovgivning de ideelt sett ønsker seg. Dermed blir det også vanskelig å vite om deres samfunnsideal virkelig er noe å respektere.
Mange ble lettere sjokkskadd da Asghar Ali i Oslo Arbeidersamfunn tidligere i vinter ikke fikk seg til å ta klart og prinsipielt avstand fra dødsstraff for homofile. Basim Ghozlan fra Det islamske forbundet er mot å straffe praktiserende homofile i Norge, men har forståelse for at de straffes i land med mindre aksept for slik praksis. Også Rana har problemer med å distansere seg fra dødsstraff i muslimske land (Universitas 14.11.2007).
Man får inntrykk av at ingen klarer å heve sin individuelle røst annet enn som talerør for den ene eller andre kollektivet; for «Norge» så lenge de utgjør en minoritet her, og for «islam» når … ja når egentlig; den dagen muslimer er i flertall? Blir vi da alle konfrontert med «islams profil som en komplett livsstil», for å bruke Ranas ord? – Vil det medføre et samfunn med kjønnssegregerte strender og svømmehaller, med hundefrie drosjer og med banker uten sparegriser?
Det mer prinsipielle spørsmålet gjelder forholdet til sharia som et islamistisk ideal for religiøst fundert lovgivning. Jeg vet ikke akkurat hvor stor del av verdens muslimer som aksepterer dette idealet for en sammensmeltning av religion og politikk. Men la oss for den videre diskusjonene skyld kaste et blikk på Yusuf al-Qaradawi, en av verdens mest innflytelsesrike islamske rettslærde, leder av det europeiske Fatwarådet, og ofte omtalt som en moderat muslim. Al-Qaradawi er også en drivkraft bak nettstedet islamonline. Jeg anbefaler folk å gå inn her og søke på for eksempel «erecting statues» eller «punishment of homosexuality».
Man kan lese om forbud mot å lage skulpturer av levende vesener. Først og fremst er det selvsagt galt å lage skulpturer av Allah og Hans profet. Det er også galt å lage byster av kjente personligheter, ettersom det åpner for avgudsdyrkelse. Men nesten like ille er det med fremstillinger av vanlige mennesker, siden de kanskje kan bli berømte en gang i fremtiden. Da må man ikke under noen omstendighet modellere dem i et varig, fast materiale, bare i mer forgjengelig stoff som pasta eller sjokolade.
Dette er det fristende å trekke på smilebåndet av og trøste seg med at det er raringer i alle land. Kanskje muslimske fundamentalister ikke er verre enn medlemmer av andre religiøse sekter? Problemet er at de rettslærde på islamonline har høyere mål enn som så. Islam skal gjennomsyre borgernes liv, og man drøfter hva slags straffer som i henhold til Koranen og beretningene om Profetens liv vil kjennetegne idealsamfunnet.
Hva bør for eksempel skje med praktiserende homofile? De skal straffes hardt, det er klart, og mye taler for dødsstraff. Skal de i så fall brennes, steines eller kastes ut fra et høyt sted? Videre kan vi lese om hva som bør skje med en homofil drapsmann som overlever straffen med å falle fra en klippe. Bør han henges etterpå? – Og de frafalne, fortjener de bare dødsstraff hvis de agiterer mot islam, eller under enhver omstendighet?
Støter man på lignende holdninger blant amerikanske kristenfundamentalister, er reaksjonen blant sekulariserte europeere unison: «Dette er jo helt sykt! – Det mest humane vi kan gjøre med slike synspunkter, er å tie dem i hjel.» Grunnen til at al-Qaradawi og hans likesinnede likevel kan bli kalt moderate, er vel at sammenlignet med bin Laden, skal det ikke så mye til. Det er nok å distansere seg fra grenseløs terror som metode for å realisere den islamske utopien. Men hva slags midler tenker de tilsynelatende moderate islamistene at den religiøse utopien skal realiseres gjennom?
Idealet er i alle fall et samfunn preget av islam og islamske holdninger. Da vil ingen mennesker ha gode grunner til å stjele, svindle eller bedrive hor. Da og først da er altså tiden moden for et shariaregime med hudud-straffer som håndsavkutting og steining. Men i mellomtiden, så lenge muslimene er i mindretall, respekterer de lovene i landet der de lever. Denne innstillingen til ikke-islamsk, sekulær lovgivning finner vi på islamonline, vi finner den hos Abu Ala Mawdudi og andre islamistiske klassikere, og vi finner den ofte formulert av talsmenn- og kvinner for islam i vestlige land. Det er nærliggende å oppfatte norske muslimers uklare, prinsippløse ytringer om dødsstraff for homofili som uttrykk for den samme innstillingen.
Det islamske samfunnsidealet kan nok virke fjernt i dag, men det preger måten diskusjonen føres på. Vi blir i liten grad kjent med Ranas, Alis og andres personlige syn på religiøst betinget lovgivning, de nøyer seg med å si hva de mener «som norske» muslimer. Man får inntrykk av at det ikke er de selv, men «Norge» og «islam» som mener noe. Slik vil det også være i et idealsamfunn med hellige tekster som lovbøker, bare med den forskjell at muslimene da utgjør flertallet, slik at «muslim» og «norsk muslim» i praksis betyr det samme.
Så uten at noen i dag står frem og tar til orde for å bryte med det sekulære demokratiet, kan det gradvis og umerkelig fortrenges av en flertallsreligion. Selv om ingen erklærte noen revolusjon, kan den liksom plutselig ha funnet sted – slik sunnmøringene i Agnar Mykles roman Rubicon var kommet til å innta sentrale maktposisjoner i norsk samfunnsliv. De hadde i realiteten gjennomført et kupp, skriver Mykle, men et kupp av meget spesiell art:
«[…] plutselig, stille, uten at noen har merket det, over natten, har sunnmøringene erobret Norge. Hva Danmark aldri forsøkte seg på; og hva Sverige ville ha mislykkes med; det greide Sunnmøre. Sunnmøringene brøt seg ikke inn. De skrævet ikke over Langfjellene; de grov seg heller ikke under; nasjonen hadde gjort seg porøs: de sivet inn i Norge. Deres kupp vil, når historien en gang skal skrives, bli nevnt som det osmotiske kupp.»
Mykle var morsom, islamisme er alvor. Mitt poeng er likevel ikke å mane frem bilder av muslimer som unasjonale eller samfunnsundergravende krefter. Jeg er tvert imot overbevist om at muslimer i likhet med alle andre mennesker er i stand til å tenke selv, si sin individuelle mening og spille med åpne kort på vegne av kollektivet. Men da må de kanskje distansere seg fra politiserende tendenser i sin egen religion.
Truls Wyller
professor ved Filosofisk institutt NTNU