Kina
I Morgenbladet 15. august skriver Simen Sætre med overskriften «Og vinneren er: DIKTATURET» ned sine tanker om det vi må anta er hans første reise til Kina. Han observerer med skrekk og gru hvor godt kineserne passer inn i hans fordommer om landet, fordommer som nok kan regnes for å være vanlige oppfatninger blant folk i vår del av verden.
Som kinesisk-studenter på fjerde året, kjente vi oss igjen i mye av det han formidlet i sin artikkel; førsteinntrykkene idet en ankommer midtens rike kan ofte fortone seg som overveldende og kaotiske. Det er vanskelig å få noe fornuftig ut av et opphold i Kina før en har bedre kjennskap til språket, folket og kulturen. Dette er ikke noe spesielt med Kina, men på grunn av mytene som omslutter landet og oppmerksomheten rundt det de siste årene, er det lett å overtolke og se ting inn i folks væremåte og kommentarer som ikke er så representative som en kanskje forestiller seg at de er. Fordommene blir lett bekreftet, nettopp fordi en er aktivt på leting etter ting som kan rettferdiggjøre dem.
Reklameplakater, sikkerhetstiltak, frivillige arbeidere i vestlig media er det en tendens til at alt blir stemplet som en del av et helhetlig autoritært system, som tyske sportskommentatorer gjorde da de hevdet at de nøye koreograferte og innøvde bevegelsene til deltagerne i åpningsseremonien i Beijing viste hvordan individet ikke har noen plass i det kinesiske samfunnet. Var vettenes synkroniserte dansetrinn under Lillehammer-åpningen egentlig det norske likhetssamfunnet uttrykt gjennom dans? Eller var det rett og slett bare en flott oppvisning av moderne scenekunst, utført med stor profesjonalitet og entusiasme? Evnen til å trekke slike distinksjoner, mer enn skriveevne og tabloid overskriftskunst, er en viktig egenskap som det bør forventes at en moderne journalist innehar.
Sætre føyer seg inn i rekken av journalister uten nevneverdig bakgrunnskunnskap om kinesisk samfunn eller historie, men som likevel ser seg berettiget til å trekke konklusjoner om dem. Det virker for oss som at for den gjengse norske journalist, består Kina kun av Tibet, Falun Gong og Den himmelske freds plass, og det er da også disse tingene Sætre fokuserer på idet han griller sine intervjuobjekter alle tre om ting de som vanlige borgere ikke burde kunne forventes å ha gode svar på.
Under OL i Atlanta, dro norske journalister virkelig rundt på søken etter amerikanske studenter som kunne si noe om behandlingen av indianerne eller boforholdene til fattige svarte? Hva ville vi syntes om en kinesisk journalist som under Lillehammer-OL spurte folk på gaten om hva de mente om kastreringen av tatere eller behandlingen av samene før krigen? De defensive reaksjonene Sætre får på sine regimekritiske spørsmål, bør ikke ses som noe annet enn en naturlig respons på å få sitt land kritisert nettopp i det øyeblikket en er stoltest av det. Kineserne har da også god grunn til å være stolte OL i Beijing er blitt avviklet med stor suksess, og har som sportsarrangement vært særdeles vellykket.
Hvor mye kunnskap en journalist burde ha om emnet han eller hun skriver om, er et tema som er åpent for debatt, men i det minste må det være et forhold mellom hvilke konklusjoner man gir, og grunnlaget man har for å trekke disse. Uten en slik bevissthet vil bildet som tegnes i beste fall bli unøyaktig, i verste fall parodisk inkompetent. Og det er akkurat denne bevisstheten Sætre og andre mangler i deres evige jakt på bekreftelse av vedtatte sannheter om Kina. At Sætre gjør dette i form av å «kun stille spørsmål» gjør ikke artikkelen hans noe mindre forutinntatt.
Vi vil ta til orde for en Kina-dekning som har et oppriktig ønske om å få vite hva kineserne synes om seg selv og sin fremtid, og som ikke utelukkende avfeier deres meninger som produkter av et propagandaapparat. Det handler også om ikke å kun ta utgangspunkt i saker som Tibet eller massakren på Den himmelske freds plass i 1989, men også å se seriøst på de positive resultatene kommunistpartiet har oppnådd de siste tjue årene. Vi mener at dette ikke er å kue under for diktaturet, men god journalistikk, kanskje rein og skjær sunn fornuft.
Lars Devold og André Holthe
Kinesisk-studenter ved Universitetet i Oslo