Annonse
04:00 - 05. desember 2008

Norge til disposisjon

Norske politikere er enige om å gi et militært bidrag til en innsatsstyrke som disponeres av en union Norge ikke er medlem av. Hvordan kan det ha seg?

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner
Annonse

I mai 2005 kom Norge og Den europeiske union til enighet om et permanent norsk bidrag til en av EUs militære innsatsstyrker. Som et resultat av avtalen sto norske soldater i første halvår av 2008 i beredskap for EU. Innsatsstyrkene er såkalte hurtige og fleksible militære enheter som har som formål å opprettholde eller gjenopprette fred og sikkerhet. De skal kunne settes inn på kort varsel etter vedtak i EUs råd.

Avtalen skrev seg inn i det som allerede var blitt etablert norsk politikk: at Norge skulle være en konstruktiv bidragsyter til EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid (FUSP). Slik har det imidlertid ikke alltid vært. På 1990-tallet ble utsiktene til en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk sett på som en potensiell trussel mot et sterkt og enhetlig Nato. Embetsverket beskrev ofte utviklingen av en sikkerhetspolitikk i regi av EU som «lite formålstjenlig». Samtidig søkte norske regjeringer å få best mulig innpass og innsyn i det som foregikk.

Synet på EUs internasjonale rolle ser nå ut til å være endret. Riktignok blir det fremdeles understreket at Norge ønsker et tett samarbeid mellom EU og Nato, men EUs sikkerhetspolitikk er ikke lenger vurdert bare med dette for øye. Unionen beskrives nå også som en viktig og ønsket global aktør.

EUs utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk er ikke omfattet av EØS-avtalen, og Norge har derfor knyttet seg til dette samarbeidet gjennom forskjellige tilleggsavtaler. De innebærer at Norge på invitasjon kan få delta i utvalgte deler av EUs aktiviteter. Premissene legges av EU. Samtidig er det klart at norske myndigheter står friere i utenriks- og sikkerhetspolitikken til selv å velge om man vil slutte seg til EU eller ikke.

Den avtalen Norge har inngått om å bidra til Unionens innsatsstyrker, skiller seg imidlertid fra de andre. Dette understrekes i Stortingsmelding nummer 23 (2005-06) om gjennomføring av europapolitikken. Avtalen omtales som noe positivt fordi den i motsetning til de andre avtalene Norge har med EU i utenriks- og sikkerhetspolitikken gir Norge «rett» til å delta. Spørsmålet er imidlertid om motstykket til retten til å delta – det vil si retten til å si «nei» – er like godt ivaretatt.

Hvorfor har så et flertall av partiene på Stortinget oppfattet det som akseptabelt å støtte en beslutning som ser ut til å gå langt ut over det mandatet som ble gitt ved folkeavstemningen i 1994? Den mest nærliggende forklaringen er den realpolitiske. Som det ble understreket i stortingsdebattene om dette, har Norge «bruk for venner». Norske stortingspolitikere har en klar forventning om at det blir lettere å få gehør for norske interesser hvis Norge bidrar til EUs innsatsstyrker. Målet er å kompensere for Norges svekkede innflytelse i europeisk politikk.

Mange av premissene for norsk sikkerhetspolitikk legges nå innenfor en organisasjon som de fleste av Norges allierte er en del av, mens Norge står utenfor. Utfordringen er desto større fordi det har utviklet seg et tett nettverk av nasjonale og transnasjonale aktører og institusjoner i Brussel som peker i retning av en dypere sikkerhetspolitisk integrasjon enn det den formelle mellomstatlige rammen skulle tilsi. Det foregår en kontinuerlig, daglig utveksling av informasjon hvor ideer og standpunkter brytes mot hverandre på ulike nivåer i embetsverket og blant politiske beslutningstagere. Disse prosessene ligner lite på tradisjonelt diplomati, og innebærer at felles standpunkt ofte vokser frem og dannes på tvers av «nasjonale interesser». Dette gjør det spesielt vanskelig for Norge, som er mer avhengig av vanlige diplomatiske kanaler, å gripe inn i prosessene.

Et realpolitisk perspektiv gir imidlertid ikke en fullgod forklaring på støtten til beslutningen om å bidra til innsatsstyrkene. I et flertall av innleggene i stortingsdebattene fremsettes det argumenter som tyder på at det oppfattes som en plikt for Norge å bidra til den type internasjonale oppdrag som EUs innsatsstyrker er innrettet på. Det understrekes at FNs generalsekretær Kofi Annan støttet deres opprettelse og at de vil bli satt inn som en følge av et FN-mandat. Kraften i disse argumentene blir tydelig når SV blir presset til å begrunne sin skepsis. På spørsmål om SV mente at det er bruk for slike internasjonale kampgrupper for blant annet å støtte FN-vedtak, svarte Kristin Halvorsen: «Har verden behov for slike skarpe militære kampgrupper? Ja, det har antagelig verden behov for.»

En mer plausibel fortolkning er altså at det er disse argumentene som har gjort at beslutningen er blitt akseptabel. Henvisningene til FN ser ut til å ufarliggjøre det norske militære bidraget i den innenrikspolitiske debatten. Beslutningen glir sømløst inn i det bredere bildet som tegnes av norsk utenrikspolitikk og av Norges bidrag til FN og global sikkerhet. Samtidig peker disse argumentene mot en endring i synet på EUs ambisjoner i sikkerhetspolitikken.

Legitimiteten i avtalen knytter seg altså til at man underlegger seg en høyere autoritet – FN. Dette løser imidlertid ikke de latente politiske dilemmaene som følger med bidraget.

Formelt og offisielt sett utfordrer ikke deltagelsen i innsatsstyrkene Norges suverenitet. Problemet er at dette dreier seg om såkalt integrerte styrker, som skal stå til disposisjon og settes inn på kort varsel. Det betyr sannsynligvis at det vil være vanskelig for Norge å si nei til en konkret operasjon. I tillegg kommer det demokratiske dilemmaet, som for øvrig diskuteres også innad i EU. Selv om samarbeidet formelt sett er mellomstatlig, fører slike styrker til at det blir langt vanskeligere for de folkevalgte å kontrollere beslutningstagerne. De nasjonale parlamentenes reduserte innflytelse er foreløpig ikke kompensert for gjennom en tilsvarende sterkere rolle for Europaparlamentet. For Norge er utfordringene desto større fordi man verken er medlem av Europaparlamentet eller Rådet.

Flertallet på Stortinget har besvart utfordringene ved å koble deltagelse i innsatsstyrkene til et FN-mandat. Det er FN og ikke EU som gjøres til høyeste autoritet. Men dette reproduserer bare dilemmaet. Det dreier seg fremdeles om beslutningsfatning uten demokratisk forankring. En fullmakt til FN dekker også over det faktum at det ikke alltid nødvendigvis er likhetstegn mellom et mandat fra Sikkerhetsrådet og oppslutningen om en beslutning om å bruke militær makt. Sikkerhets- og forsvarsspørsmål er ikke unndratt politikken, og FNs sikkerhetsråd er ikke noen absolutt autoritet.

Den nesten rituelle referansen til FN gir derfor ikke noe svar på den mest grunnleggende utfordringen i norsk sikkerhetspolitikk i dag: Hva er forsvarspolitikkens begrunnelse i en situasjon preget av intens gjensidig avhengighet og integrasjon i en stadig mer globalisert verdensorden? Bidraget til EUs innsatsstyrker understreker behovet for fornyet refleksjon omkring dette spørsmålet.

Helene Sjursen er forsker ved ARENA, Senter for Europaforskning, UiO. Kronikken er skrevet på bakgrunn av hennes bidrag i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, som lanseres med et åpent debattmøte om EU tirsdag 9. desember.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt