Abort
Debatten om abort har en tendens til å dreie seg om hvorvidt fosteret har menneskeverd og i så fall på hvilket tidspunkt under svangerskapet dette inntreffer. Jeg finner det overraskende at man aldri diskuterer hvorvidt en ufrivillig forelder er en god forelder, og hvorvidt samfunnet er tjent med at barn blir født mot sine mødres vilje. Da jeg som 20-åring ble gravid var det å ta abort et enkelt valg, rett og slett fordi jeg ikke ville ha betraktet det som etisk forsvarlig å sette et barn til verden som jeg strengt tatt ikke ønsket å ta hånd om. Å bli forelder er en stor oppgave å ta på seg, og sjansen for å lykkes er, som på alle andre områder i livet, langt mindre om man ikke er motivert.
En meningsfull og konstruktiv diskusjon av en etisk problemstilling bør ta utgangspunkt i minimering av reell menneskelig lidelse snarere enn metafysisk synsing om at fostre er mennesker de også (det er de forøvrig per definisjon ikke). Om den hypotetiske lidelsen hos et abortert foster anses som viktigere enn konsekvensene av en ufrivillig fødsel for de to partene spørsmålet strengt tatt angår, nemlig moren og barnet, er det ikke lenger etikk man diskuterer. Og kvinnens rett til å velge handler ikke bare om hennes egen kropp, under svangerskapet, men om resten av hennes liv. Ønsker man ansvaret for et annet menneske eller ønsker man det ikke? Det burde si seg selv at dette er den gravide kvinnens, og ingen annens, avgjørelse å ta.
Gunhild Andersen