Abort
Med stor interesse har jeg fulgt debatten etter Marianne Mjaalands modige bok, som i romanform tar opp sider ved abort som få vil snakke om. Vi opplever som lesere hvordan den utøvende legen føler seg. Hun har satt ord på det. Bøddel.
Første gang jeg hørte ordet bøddel brukt i denne sammenheng, var under en abortdebatt i 1973 i Bergen – midt i heteste kvinnekampen. Det var en abortlege som brukte den betegnelsen på seg selv og andre leger som måtte ha denne lite attraktive rollen. Selv satt jeg som tilhører, studentkone og tobarnsmor og var temmelig sikker på at det kun var to ganger jeg i det hele tatt hadde hatt mulighet til å bli gravid. Og det var nok. Livet kunne oppleves som urettferdig, for omstendighetene gjorde at en var bastet og bundet. To utrolig spennende og forskjellige smågutter hadde skjebnen overlatt i min varetekt, i noen viktige år som aldri kommer igjen. Den gang hadde jeg knapt hodet over vannet til å innse det fullt ut. Alle krefter gikk med for å klare hverdagenes mange krav.
De årene skjedde det mye med trygderettigheter også. Jeg husker hvor avgjørende jeg syntes det var at også skilte og separerte kom inn under trygdereglene som inntil da kun gjaldt for ugifte mødre. Jeg husker at jeg følte en slags lettelse da jeg hørte det.
På grasrota i begynnelsen av 1970-årene raste diskusjonen i lokalavisene om fenomenet ugifte mødre og mannens forsørgeransvar. Å gifte seg fordi en «måtte» var vanlig på denne tida. Men nå var det slått en viktig kile i dette. At kvinnen skulle kunne velge såpass fritt om hun ville være alene eller ikke, virket provoserende på mange. Og svært befriende på andre. Trygderettigheter for skilte og separerte ga nye muligheter for dem som oppdaget at de hadde giftet seg feil.
Disse årene var jeg selv imot selvbestemt abort. Kanskje følte jeg det som naturstridig, som en utfordring til det en selv hadde vært med på, å sette barn til verden så aldeles uten at det lå særlig til rette for det. Jeg husker at en meningsmåling viste at kvinnene var mer imot enn mennene. Da var det alle kvinner som var med, også de mindre radikale.
Ikke særlig lenge etterpå var også jeg alenemor. Og jeg husker at jeg skiftet standpunkt til abortspørsmålet. Jeg husker at jeg formulerte det slik: Mange forhold er ikke rettferdige og slett ikke gode nok for barnefamilier og mødre med småbarn. Men uten selvbestemt abort er det på et vis disse barna som liksom blir infanterister, de som går foran og tar den verste støyten i et barnefiendtlig samfunn.
Den triste, men trolig nødvendige debatten i dag rev sløret av en altfor dårlig begravd abort jeg selv ble medskyldig i. At det har fått ligge ubearbeidet i bevisstheten min så lenge sier noe om tabuet omkring dette spørsmålet.
Egentlig hadde jeg jo bare tenkt på det som en mulighet jeg ville snakke med legen om. Jeg var 40 år og sunn og frisk bortsett fra en sykdom som ikke var livsfarlig ved graviditet, etter hva jeg senere har erfart. Men etter få fakta tok legen fra meg motet. Det var luksus at jeg kunne velge. Og bare seks uker er vel enkelt, trodde jeg, det er så tidlig at jeg ikke har begynt å bli morgenkvalm engang.
Det var alt annet enn planlagt. Både pappaen og jeg var sjokkerte. Han vedsto seg fullt ut ansvaret, det var ingen tvil om det, men det var jeg som måtte avgjøre spørsmålet. Fullføring av denne graviditeten ville gi jordskjelv og i verste fall endre livet til flere enn oss to. Det var et problem som nok er vanlig. Han var gift, men ikke med meg. Jeg tror det var solid nok til at de ville ha holdt ut sammen videre, og jeg er klok nok til å være en slags «andrehustru». Jeg skjønte først etterpå at jeg var glad nok i ham til å bære frem ungen, og mentalt moden nok til å bytte vekk en hemmelig elsker til fordel for en venn for livet i form av en samvittighetsfull barnefar.
Når legen så automatisk anbefalte abort istedenfor en samtale med AAN (Alternativ til abort i Norge), nå kalt Amatea, viste hun et menneskesyn som vel neppe kan forsvares. Eller kan det det? Jeg reagerer sterkt på den «problemløsningen» vedkommende lege så som den eneste og beste den gangen. Selv om de negative faktorene naturligvis nok ikke skal undervurderes.
Har ikke livet selv egentlig fortrinnsrett? Når jeg vurderer alt i ettertid, skjønner jeg at jeg egentlig hadde panikk. Hvorfor torde jeg ikke kontakte AAN, som jeg hadde tenkt? Fordi jeg visst at enhver som jeg ville ha snakket med, ville skjønt hvor lite motivert jeg egentlig var bak panikken. Og hjulpet meg til å nøste alt opp skikkelig, så ikke hele saken ble analysert først nå så mange år senere.
Så visst kunne livet latt seg ordne brukbart og levelig for alle involverte, hvis vi bare hadde tatt oss tid og tenkt oss skikkelig om. For Veslenoret ville ha vært velkomment nok, etter de syv-åtte månedene vi hadde til å forberede oss. Hvis vi hadde brukt vettet og tatt oss tid den gangen. Alle tre voksne.
Eller rettere sagt jeg. Men jeg var så vettskremt den gangen, og ingen så det på meg. Den kroniske sykdommen jeg hadde er ikke noe hinder for graviditet, så langt jeg finner ut av litteraturen omkring dette.
Og jeg var en ressurssterk kvinne med de beste boforhold og økonomi. Å ta en liten pause i karrieren ville faktisk vært veldig lurt akkurat på den tiden. Eldre halvsøsken var akkurat i rette alderen den gang til å kunne vært skikkelig avlastning og elleville storesøstre.
Jeg er ikke i tvil om at noen kloke nok voksne mennesker kunne tenkt ut en «utsilingsmekanisme» for å redusere slike unødvendige aborter. Jeg var vettskremt den gangen. Hva med andre mindre ressurssterke kvinner?
I dag er hun eller han et savn. Vi, pappaen og jeg, vet til enhver tid hvor gammelt barnet ville vært. Den enkle løsningen var ikke den enkleste likevel. Bare den mest korttenkte. Og dummeste.
Margrethe
Skyggebarnsmor