Annonse
04:00 - 25. januar 2008

Legg vekk fra­se­ne

Annonse

Skole

Morgenbladets samfunnsredaktør Jan Eikeland uttrykker i sin leder 18. januar en viss bekymring over tendensen i den pågående skoledebatten. Bekymringen er forståelig og berettiget; det flertallet i befolkningen som utgjør det vi gjerne kaller «opinionen», har en lei tendens til å innta kjappe standpunkter basert på de overskriftene som til enhver tid er størst og bredest i avisene. For ikke så mange år siden var det for eksempel allment anerkjent og opplest og vedtatt at norsk skole var «verdens beste». Og da mente alle det. Antydet man noe annet, var man reaksjonær.

Men som kjent har vi de siste årene sett en del foruroligende dokumentasjon om vårt kunnskapsnivå som i lengden ikke har latt seg avfeie med at det bare er alle andre som er formalister/elitister og dyrker frem små überintellektuelle nerder og så videre. Og plutselig viser meningsmålingene at nordmenn flest nå tar klart avstand fra den hittil rådende skolepolitikk. Og det er vel akkurat dette Eikeland vil mane til besinnelse om. Han fører sin argumentasjon i hovedsak i form av retoriske spørsmål, med en del underliggende premisser. Men det er en del av disse premissene jeg stusser noe over:

Innledningsvis kommenterer han for eksempel at Norge i PISA-målingene ligger på nivå med land som Tyrkia – i parentes bemerket: «hjemlandet til nobelprisvinner Orhan Pamuk» – og Portugal – «hjemlandet til nobelprisvinner José Saramago». Slik jeg tolker Eikelands underliggende premiss – og jeg håper jeg tar feil – prøver han å si: Et land som har produsert en nobelprisvinner, kan da ikke ha et dårlig skolesystem…(?)

Videre argumenteres det i lederen, fortsatt i form av retoriske spørsmål: «Hvor er de som sier at det ikke er sant at gode fagkunnskaper ikke er tilstrekkelig for å være en god lærer?» Fortsatt henvist til egne tolkninger leser jeg her: Den nye tids krav om bedre fagutdanning og spesialisering for lærere, truer verdigrunnlaget, det som har gjort norsk skole så trygg og varm, åpen og inkluderende – selve menneskeligheten. Det er et argument vi har hørt i mange år, for eksempel når bekymrede lærere og skoleledere i videregående skole har slått alarm om mangelen på rekruttering av folk med matematikk og fysikk hovedfag i videregående skole: «Det hjelper ikke med fysikk hovedfag hvis du ikke kan lære fra deg» (ordrett sitat fra en tidligere skoledirektør i Akershus fylke). Og det er vi vel alle enige om: Å kunne formidle sitt fag forutsetter, i tillegg til solid faglig grunnlag, kommunikasjonsevner, innlevelse og mange andre gode menneskelige egenskaper.

Men (og her stjeler jeg et sitat fra Inge Lønning): «Ingen er så god pedagog at han er i stand til å lære andre noe han ikke kan selv». Og akkurat den dimensjonen har vel vært noe underkommunisert i den såkalte progressive pedagogikken de siste 30 årene. Pendelen måtte nødvendigvis svinge. Det forekommer svært ofte nå at lektorer og adjunkter i videregående skole settes til å undervise, også på de høyeste klassetrinn, i fag de har minimal kjennskap til eller overhodet ikke eksamen i. Fenomenet har i praksis vunnet stadig bredere aksept de siste årene, men blir påfallende lite debattert. Og jeg går ut fra at også Morgenbladet ser dette som bekymringsfullt?

Virkelig forbauset blir jeg først når jeg leser: «Hvor er de som snakker om skolen som et sted for sosial utjevning og bekjempelse av fattigdom?» Slik tolker jeg setningen: I debatten om matematikkunnskaper og leseferdigheter har det vesentlige i utdanningspolikken nå druknet; ingen snakker lenger om skolen som arena for sosial utjevning.

I så fall mener jeg Eikeland og Morgenbladet tar feil. Det har nettopp vært argumentene om den etablerte skolens svikt på dette feltet som så å si har slått brikkene over ende: Retorikken, fra blant andre folk som Hernes, om den norske «enhetsskolens» fortreffelighet og demokratiserende funksjon, er som kjent blitt grundig avkledd i løpet av det siste tiåret. Diverse grundige utdanningssosiologiske undersøkelser har dokumentert hinsides enhver tvil at vi siden 1970-tallet har hatt en skole som har favorisert barn fra akademikerhjem, og at taperne er arbeiderklassens barn, i særdeleshet guttene. Det er jo nettopp derfor at så mange også i regjeringskretser har måttet strekke våpen i denne diskusjonen; det står ikke lenger til å nekte at det pedagogiske establishment har sviktet de svakeste i samfunnet. Nå må frasenes tid være forbi.

Ranveig Wormstrand

Lektor

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt