Annonse
04:00 - 25. januar 2008

Kunst­ne­risk fri­het til læ­re­ren

Hva skal til for at læ­re­ren kan gå til sitt ar­beid med gle­de? Inge Eids­vågs sjekk­lis­te har ti spørs­mål.

Læ­re­ren og ele­ven: Læ­re­rens egent­li­ge ar­ve­synd er to las­ter: pe­dan­te­ri og hu­mør­løs­het, hev­det Jens Bjør­ne­boe, som selv var læ­rer i syv år. Her på Stei­ner­sko­len i 1952. Foto: Scan­pix
Annonse

Klemt mellom styringsglade politikere, myndige foreldre, flimrende medier og selvbevisste barn har lærerne stadig måttet tilpasse seg den nye virkeligheten. Mange har kjent det som å bli forvandlet fra kulturbærere og folkeopplysere til funksjonærer og miljøarbeidere. Læreren kan ikke lenger hente sin autoritet verken fra tradisjonen eller sin samfunnsmessige status. Da gjenstår tre kilder: faglig kunnskap, pedagogisk dyktighet og personlig autoritet.

I 1962 skrev Jens Bjørneboe, selv lærer i syv år, essayet «Læreren og eleven». Der sier han at «lærerens egentlige arvesynd er to laster»: pedanteri og humørløshet. Bare én stemning kan få en lærer til å beholde den rette blanding av humor og bestemthet overfor sine elever, år etter år. Det er at «han går til sitt arbeid i klassen med glede», sier Bjørneboe.

Hvordan forøker vi summen av glede hos norske lærere? To forutsetninger blir viktig: pedagogisk frihet og tillit. Vi må gis frihet til å forme lærerrollen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. Hvis det er et fnugg av sannhet i John Steinbecks ord om at «en stor lærer er en stor kunstner», da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Ikke frihet fra hardt arbeid, men frihet til å legge all vår sjel i forberedelsene. For det er i de faglige og pedagogiske forberedelsene all god undervisning begynner. Glemmer vi den pedagogiske oppfinnsomheten, risikerer vi at undervisningen blir steiner for brød. Vi må nemlig alltid finne elevene der de er – og så vise dem noe de ikke visste at de hadde bruk for.

Pedagogisk frihet er ikke en luksus for forkjælte lærere, men selve det livgivende stoff som holder gleden og gløden ved like. Fjernes den, forsvinner også den kunstneriske og skapende impuls i læreryrket. Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Vi sitter ikke oppe i sene kvelder og forbereder oss, vi reiser ikke på kurs i helger og ferier for å lære mer. Uten pedagogisk frihet, som igjen forutsetter tillit, blir vi trumpete og nøyeregnende. Der tillit mangler, der overtar kontrollen. Og den blir det aldri nok av – hvis tilliten mangler.

Forutsetningen for at læreren ønsker å være i faglig og pedagogisk selvutvikling er en dyp og varig erkjennelsesglede. Hvis ikke læreren synes at engelsk eller matematikk er det morsomste hun vet, vil heller ikke elevene fatte interesse for faget. De møter faget gjennom læreren. Hvis ikke læreren brenner for noe, greier han heller ikke å tenne elevene.

Noen sier at lærerens kunnskaper ikke er så viktig lenger. Med moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil elevene i løpet av minutter kunne laste ned kunnskap for et helt liv. Lærerens oppgave er å veilede, vise hvor og hvordan kunnskapene kan finnes.

Jeg er enig i at lærerens rolle som veileder er viktig. Men da må en vite hvor veiene går. Elevene kan nok laste ned informasjon, men ikke kunnskap. Informasjon er kunnskapens råstoff, men den må integreres og innforlives i en meningsfull sammenheng, bli kroppslig i en viss forstand. Helga Eng, professor i pedagogikk og grunnlegger av Pedagogisk Forskningsinstitutt (1938), sa en gang: «Det er først når vi er herre over et stoff, når vi har det i hukommelsen, at vi kan utføre et tankearbeid med det. Vi kan ikke tenke med det som står i bøkene.»

Hvordan kan den enkelte skole stimulere lærernes faglige og pedagogiske dyktighet? Min sjekkliste har ti spørsmål:

1. Har skolen et godt lærerbibliotek med bøker, tidsskrifter og filmer?

2. Er det en kultur for studier og refleksjon ved skolen? Holdes det foredrag, diskuteres det, kopieres artikler og innlegg fra presse og tidsskrifter, er det en faglig-pedagogisk oppslagstavle, utveksles undervisningsopplegg og erfaringer på en systematisk måte?

3. Oppfordres lærerne til å skrive artikler og innlegg i aviser, tidsskrifter og bøker? Å formulere sine tanker i skrift gjør at en mer systematisk også gjennomtenker egen praksis. Dessuten egger skriftlige innlegg til spørsmål og motinnlegg. Kanskje kan lærernes bidrag i den offentlige debatt – sammen med foredrag holdt på skolen – samles til en liten artikkelsamling ved slutten av året? Slik kan lærernes faglig-pedagogiske refleksjoner dokumenteres og i et lengre perspektiv vise hva man har vært opptatt av.

4. Fungerer rektor som faglig-pedagogisk leder, eller er han først og fremst administrator? Tar rektor opp faglig-pedagogiske spørsmål i sine personalsamtaler, deltar han i undervisningen (en rektor bør alltid ha noe undervisning!), er han genuint interessert i lærernes arbeid?

5. Er det muligheter til og kultur for etterutdanning? Oppfordres lærerne til å reise på kurs og konferanser – gjerne til utlandet, gjerne for flere dager? Kjenner lærerne til stipendier og støtteordninger?

6. Deler lærerne som har vært på kurs sine kunnskaper og erfaringer med de andre lærerne? Da mener jeg ikke en hastig og pliktskyldig rapport i spisepausen, men ei økt der det også er muligheter for refleksjon og samtale. (Det er vel ikke for mye forlangt at en lærer som har vært på kurs i to dager bruker to timer på å fortelle kollegene om det han har lært og erfart!)

7. Gis det muligheter for mer langvarige studiepermisjoner? Har kommunen/fylket en budsjettpost for dette?

8. Er det lærerutveksling og samarbeid med skoler som arbeider helt annerledes enn ens egen, for eksempel Steiner-skoler eller Montessori-skoler? Impulser og gode eksempler er sjelelig styrkedrikk for lærere.

9. Er en ekstern mentor knyttet til skolen som samtalepartner? (Gjerne en som kommer fra en helt annen sektor i samfunnet.) Også vi lærere blir lett systemblinde. Andre øyne kan se nye ting, stille uvante spørsmål, kaste inn gode forslag.

10. Blir lærernes arbeid anerkjent og verdsatt av foreldre, skoleledelse og politikere? Forventninger, tillit, anerkjennelse – det er inspirasjonens hellige treenighet. Det injiserer energi i en lærersjel, det holder gløden ved like.

Her er vi igjen tilbake hos Jens Bjørneboe og gleden. Jeg ser frem til den dagen vi får en stortingsmelding om hvordan vi forøker summen av arbeidsglede hos norske lærere. Eller sagt på en annen måte: hvordan vi lager en bedre skole.

Inge Eidsvåg har vært lærer i grunnskolen, ved Ringve gymnas – og var i mange år rektor ved Nansenskolen på Lillehammer. Han er i dag forfatter og lektor ved samme institusjon.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.