Annonse
04:00 - 03. oktober 2008

Kitsch og kritikk

Hva er hva? Kitschmaleriet kan ikke bedømmes som kunst, skriver Dag Solhjell.
Annonse

Kunstkritikk

Mens verk av Odd Nerdrum ser ut som kunst, men er kitsch, ser verk av Jeff Koons ut som kitsch, men er kunst. Det er med Tommy Olssons kritikker som med Koons verk – de ser ut som kitsch, men er kritikk.

Nerdrums kitschskole bygger på akademienes normer for hvordan malerkunsten skulle innlæres og utøves, fra den tid da kunstbegrepet var betegnelsen på en høyt oppdrevet ferdighet, og ikke som i dag, på ferdighetens produkter. Man pekte ikke på et maleri og kalte det kunst, men omtalte det som «en av den skjønne kunstens frembringelser». Malerkunstens grunnlag var en høyt oppdrevet tegneferdighet, utviklet trinn for trinn og år for år i akademienes kunstskoler. Kunstskolen førte elevene fra å tegne fra del til helhet, og fra helhet til komposisjon. Man tegnet en hånd, så en arm, en kropp og endelig en menneskegruppe – en historie. Så kunne man begynne å male. En slik fullstendig akademiutdanning har man aldri hatt i Norge. Det er bakgrunnen for at Vebjørn Sand i sin tid vakte oppsikt ved å hevde at lærerne på Statens Kunstakademi, som altså ikke var et akademi, ikke kunne tegne en hånd. Det kunne de ikke, ikke hadde de selv lært det, og ikke underviste de i det heller. Malerkunsten hadde da for lengst forlatt sitt grunnlag i tegnehåndtverket, fordi maleriet selv var blitt til kunst, og dermed var blitt fritatt for krav til en kunst – en høyt oppdrevet ferdighet.

Kitschmaleriet er ikke kunst, og å bedømme det som kunst, som Tommy Olsson gjør, blir ikke riktig. En kritikk av kitschmalerier, altså av det akademiske maleri, bør derfor i første rekke undersøke to kvaliteter: tegneferdighet og komposisjon. Komposisjon står da for enhet i handling, rom og uttrykk. Her er kitschmalernes store handikapp, fordi de færreste har fått den grundige tegneundervisningen som det akademiske maleri krever. Det er også kritikernes handikapp, for de færreste har grunnlag for å bedømme de tegnemessige kvaliteter ved malerier slik akademiene definerte dem. Det kitschaktige ved det akademiske maleri fremtrer når betrakteren gjør som kritikeren Denis Diderot kunne gjøre på det franske akademiets salonger på annen halvdel av 1700-tallet: Han undersøkte maleriers kvaliteter ved å forestille seg at han befant seg i det rommet det fremstilte, og levde seg inn i den historien det fortalte.

I dag kan nesten hva som helst under visse omstendigheter bli til kunst. «The transfiguration of the commonplace» har Arthur Danto kalt denne mekanismen i den moderne kunstinstitusjonen. På tilsvarende måte kan nesten hvilken som helst tekst under visse omstendigheter også bli til kunstkritikk.

Dag Solhjell

Kunstsosiolog, dr.philos

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt