Nyorientalisme
Jeg har foreløpig ikke lest Fatemeh Keshavarz' bok Jasmine and Stars, der hun ifølge Morgenbladet 1. februar betegner blant annet Bokhandleren i Kabul og Drageløperen som nyorientalisme. Det siste definert som å støtte opp om klisjeer om den muslimske verden, gjerne på en popularisert og forenklet måte. Jeg har ingen problemer med å bifalle denne plasseringen når det gjelder de to nevnte bøkene. Det har jeg derimot når det gjelder den tredje nevnte, Azar Nafisis Å lese Lolita i Teheran.
Jeg fikk nærmest en åpenbaring da jeg leste denne boken. Omtrent alt man kan lese og høre om Iran i Norge er trusler, underutvikling og undertrykte kvinner. Jeg hadde helt andre erfaringer ikke minst som lærer for mange iranske kvinner gjennom tidene. Mitt inntrykk var at iranske kvinner er velutdannete og sterke (i alle fall de som kommer til Norge). Og årsaken til at boken var så fantastisk for meg og flere andre som leste den er at den foregår i et universitetsmiljø. Vel er det mye rart som foregår i forhold til regimets kontroll, og mange av bipersonene der er pappfigurer, men det gjelder ikke hovedpersonene. De er levende intellektuelle med sine personlige problemer «akkurat som oss».
I tillegg viser boken noe som Hamid Dabashi i sin fantastisk interessante bok Iran – a people interrrupted postulerer:
Det er en følelse av feilplassert hukommelse omkring moderne iransk historie, en kollektivt undertrykt forestilling om midlertidig tildeling av en plass i historien der en ikke egentlig hører hjemme. Det er som om det eksisterer en felles oppfatning blant iranere om at historien hender andre steder, et sted der vi hører hjemme, mens vi (i mellomtiden) henger fast i et provisorisk forsømt rom et annet sted, der vi ikke synes at vi hører hjemme; som vi ikke fortjener.
Det dreier seg altså om et slags misforhold mellom regimet og folks virkelighet, i alle fall middelklassens. Og dette fører til at folk ofte oppfører seg som om regimet ikke eksisterer – og er forberedt på å ta represaliene når eller hvis de kommer – en slags sivil ulydighet på et individuelt plan. Nrk sendte en flott dokumentar om dette, der de viste en kvinnelig kulekjører, en «death metal»-spiller og en opposisjonell maler. De sto på. Og jeg opplevde at også hovedpersonene i Å lese Lolita i Teheran gjør dette, selv om hovedpersonen bruker den lettvinte utveien. Hun returnerer til USA, der hun har oppholdstillatelse, når det blir for vanskelig for henne.
Men jeg tror at boken har forandret mange menneskers syn på de stakkarslige iranske kvinnene. Derfor opplever jeg at Dabashi og Keshavarz går i sine egne feller når de begge bruker denne boken som eksempel på nyorientalismen. Fordi de ikke ser Iran utenfra (de er begge født der), overvurderer de hva folk flest vet om iranere. Mange i Vesten vil kunne bli bedre informert gjennom å lese denne boken på en positiv måte. Da mener jeg det er feil å betegne den som nyorientalisme.
Elisabeth Reehorst
Lærer, Bergen