Debatt

Kapitalens krokodille

Se og Hør

Redaktør Hans-Christian Vadseth gjør seg i Morgenbladet 22. august til våpendrager for Se og Hør i saken mot Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther. Saken er nå til doms i Høyesterett. Vadseth slutter seg i så måte til sin egen organisasjon, Norsk Redaktørforening, som mener at en dom mot bladet vil være et angrep på ytringsfriheten. Standpunktet er forenklet og bygger på en forestilling om at forholdet mellom ytringsrett og privatlivsrett er et nullsumspill.

I det meste av det som er skrevet og tenkt om temaet, for eksempel av ytringsfrihetskommisjonen, regnes vernet om det private rom som en forutsetning for konstruktiv meningsdannelse. Ytringsretten underbygges med andre ord av privatlivsfred. Skal vi vurdere konkurrerende rettigheter må vi veie dem mot hverandre. I dette tilfellet betyr det at den påførte krenkelsen må veies mellom tapet samfunnet vil lide ved å nekte ytringen, og nytten samfunnet vil ha av at ytringen tillates.

Redaktør Vadseths påstand er at bilder fra det Lillo-Stenberg/Sæther mener er en privat seremoni, har så sterk allmenn interesse knyttet til seg, at krenkelsen må tillates. Han mener dessuten at en «ukontroversiell handling» i det offentlige rom under enhver omstendighet «må være lov å dokumentere». Men når det gjelder begrepet krenkelse kan ikke redaktører ensidig gjøre krav på definisjonsmakt. Det er derfor samtykke, eller i alle fall kommunikasjon med den som kan ha grunn til å føle seg krenket, står så sterkt i vår presseetiske tradisjon.

I løpet av det siste tiåret har begrepene allmenn interesse og offentlig rom blitt gjort til gjenstand for en betydelig nyansering i det europeiske rettssystemet. Bak dette ligger en utvikling i deler av pressen som nådde sitt klimaks i en tunnel i Paris i 1997. Ingen kan unngå å legge merke til et stadig tøffere marked for intimitetsskildringer av kjente personer, et marked som også den seriøse pressen beiter på.

I saker der uvesentligheter uten betydning for et meningsfullt offentlig ordskifte publiseres uten samtykke, har Menneskerettighetsdomstolen reagert i en serie med signaldommer. Rettsvesenet trekker grenser mellom intimitetsskildring i underholdningsjournalistisk sammenheng, og privatliv som eksponeres for å få frem debatter av vesentlig samfunnsmessig karakter. Strasbourg-dommene kan, i den positive forståelse av ordet, kalles kapitalkritiske. På samme måtene som opphavsretten verner de egenart og personlige uttrykksmåter fra økonomisk utbytting.

Enhver norsk redaktør plikter å sette seg inn i denne rettsutviklingen. Men i sin kamp for å øke spillerommet for pressen på bekostning av personkrenkelser, ser Vadseth helt bort fra at det er forskjell på offentlig interesse og det deler av offentligheten kan være interessert i. Presseetikk innebærer blant annet å reflektere over denne forskjellen og håndheve de prinsipper som man kommer frem til – uaktet hva «mannen i gaten» eller medieeiere måtte mene. Etisk refleksjon er en utpreget elitistisk virksomhet, gjerne resultat av årelang deduksjon, systemkritikk og sammenlignende studier. Et oppgjør med kikkermentalitet, manglende vilje til å innhente samtykke, og kritikk av ubegrunnet bruk av skjult kamera, er etter mitt skjønn uttrykk for en sunn journalistetikk. Men altså ingenting for Fædrelandsvennens redaktør.

Det forundrer meg at Vadseth, som har lang trening i å gjøre slike vurderinger, har landet på sitt outrerte standpunkt. Skyldes det at han har vent seg til å leve som, i deLillos-forstand, en kapitalistisk krokodille i pressens profittdam, en bransje som stadig mer preges av eksplisitte økonomiske motiver? Tap for Se og Hør i denne saken innebærer ingen begrensning av ytringsfriheten. Men en seier for bladet vil sterkt kunne begrense menneskers rett til uforstyrret å utføre trivielle handlinger i det offentlige rom, fri for paparazzi og overbetalte kikkerjournalister. Som samfunn har vi ikke lov til å la bladet slippe unna med slikt.

Carl-Erik Grimstad

Statsviter

Mer fra Debatt