Tittelen på denne kronikken er ikke min. Den er et forslag fra Morgenbladet, som jeg har fått forelagt og godkjent på forhånd. Min opprinnelige tittel var «Den prekære dialogen», men den syntes redaktøren var for tam.
Dette er mitt tema: Den polemiske debattstilen er vanskelig å gjennomføre for oss som ønsker gjensidig forståelse mellom kulturer, ikke konflikt. Debattarenaens krav om tydelige fronter og kamplystne enlinjere passer dårlig for veltilpassede, ikke-opposisjonelle muslimer. Like lite som den passer for nordmenn av samme type. Jeg ønsker ikke å fornærme mine foreldre, min familie og mine venner, og jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet som skapes av islam i vestlige og norske medier.
Religion, især islam, handler om en livsstil. Når ting tas ut av sin sammenheng, oppstår det feiloppfatninger som gir grobunn for fordommer. Det må derfor gis rom for å forklare sammenhengen. Til spørsmålet om jeg er for jihad, må jeg si ja. Men hvis jeg gjør det blir jeg øyeblikkelig plassert og utdefinert. Med et slikt svar, blir jeg umiddelbart dømt som fundamentalist eller ekstremist av mange. Det skyldes at det teologiske begrepet jihad er misforstått, feildefinert og misbrukt.
Mediene og dermed folk flest bruker begrepet jihad om islamsk krigføring mot de vantro. Den lingvistiske oversettelsen av ordet jihad er imidlertid etterstrebelse, og den islamske tolkningen av begrepet ligger på to nivåer. Det første handler om individets streben etter å leve et dydig liv, det andre om streben etter rettferdighet, der krig benyttes som aller siste utvei. Dermed er jihad et alminnelig og naturlig moralsk prinsipp. Som norsk muslim bekjenner jeg meg til jihad gjennom en moralsk oppriktig streben etter menneskeverd og naturens verdi. Mitt engasjement for miljø og økologisk hverdag er ifølge islam betegnet som jihad, en innsats for en rettferdig verden, der vold ikke er et alternativ. Dog blir alle praktiserende muslimer kategorisert som terrorister ifølge den vestlige forståelsen av begrepet som formidles gjennom media.
En refleksjon omkring den polemiske utviklingen i samfunnsdebatten bør fokusere på de ulike aktørene, særlig i den pågående religionsdebatten. Det er bekymringsfullt at mediene ikke ønsker å fremme balanserte, sakkyndige folk som representerer flere enn seg selv, men foretrekker stridslystne og enestående individer i spalter og paneler. For å provosere motparten mest mulig. Useriøse og inkompetente debattanter fyrer bare oppunder populistiske og fremmedfiendtlige holdninger.
Innvandringspolitisk talsmann i Frp, Per-Willy Amundsen, og partileder i Demokratene, Vidar Kleppe, inviterte nylig til debatt ved å oppfordre folk til å se den antiislamske filmen Fitna, laget av den nederlandske politikeren Geert Wilders. Det er skremmende at politiske ledere som representerer så mange nordmenn ønsker en slik debatt. En film som viser feiloversettelser av koranvers, og svartmaler religionen for å fremme hets mot muslimer, er neppe noe godt utgangspunkt for konstruktiv debatt.
Den økte rapporteringen av muslimske barn som blir mobbet på grunn av sin etnisitet er alvorlig. Det er ikke rart at Ali på skolen blir mobbet, og blir kalt for terrorist når media hele tiden forteller at han er det. At underholdningsprogrammer som Uti vår hage på NRK fremstiller muslimer som terrorister og speiler norske fordommer, gjennom ironi og god humor, er en ting. Men den humoren som Eia og co. representerer er ikke like morsom for alle. Hvordan føles det for en jente med hijab å være elev på den videregående skolen som latterliggjør hodeplagget i skolerevyen? Og som attpåtil får en pris for original humor?
Det er svært vanskelig å drive integrerende og dialogrettet arbeid i det norske samfunnet, når en såpass stor statsmakt som media er i ferd med å bli din motsats.
Erfaringer fra institusjonelt dialogarbeid viser at god kommunikasjon er et viktig middel for å oppnå innsikt, forsoning og stabilitet både i konfliktsituasjoner og på debattmøter. God kommunikasjon forutsetter imidlertid at det virkelig er å kommunisere man ønsker. Dialog er, i motsetning til en regissert mediedebatt, et møte mellom likeverdige parter, der man ønsker å skape forståelse og innsikt for hverandres tro, ved å vise respekt og toleranse for ulike oppfatninger selv om enighet ikke er et oppnåelig mål. Forskjellen på dialog og debatt er den siste tiden blitt mer tydelig.
Men den omfattende satsning på institusjonelt dialogarbeid i muslimske organisasjoner gir resultater. I høst utvidet Muslimsk studentsamfunn sitt dialogforum. Fra de regelmessige dialogmøtene mellom mennesker med ulike livssyn, til å aktivt oppsøke videregående skoler for såkalt åpne dialogmøter. Målsettingen er å overvinne fordommer og feiloppfatninger om muslimer. Velintegrerte, akademisk utdannede muslimer må forholde seg til spørsmål av typen «hvorfor er det bare muslimer som er terrorister?» fra ungdommer som ellers bare er i kontakt med muslimer gjennom media.
At mediene ikke kan benyttes som organ for dialogarbeid i samme grad, er uheldig. Gjennom media kan man nå langt flere enn gjennom fysiske møter. Når man våger seg utpå med et innlegg i den mediale samfunnsdebatten, opplever man å bli forvrengt, stigmatisert og «spisset», som det heter. Mange muslimer betrakter derfor samfunnsdebatten som lite troverdig og nytteløs.
Det betyr ikke at vi ikke ønsker å delta. De polemiske aktørene får imidlertid et forsprang på dem som ennå ikke har lært seg de journalistiske og retoriske triksene. Noen av mine trosfeller våger likevel å stille opp på populistiske arenaer som Holmgang på TV2, noe de ofte ikke kommer godt ut av. Andre setter en strek lenge før det.
Medienes evne til å sette dagsorden reflekterer ikke bare samfunnsutviklingen. De er med på å styre den. Da jeg valgte å godta Morgenbladets tabloide tittel på denne kronikken, skyldtes det min personlige tilslutning til jihad. Det vil si min moralske forpliktelse til å jobbe for respekt og forståelse mellom mennesker som ikke forstår hverandre. Når jeg deltar i samfunnsdebatten på denne måten skyldes det en overbevisning om det prekære behovet for dialog.
Bushra Ishaq studerer medisin ved Universitetet i Oslo og er dialogarbeider, Islamsk Råd Norge