Hva er det heteste politiske temaet i India om dagen? Valget i Nepal? Matvareprisene? Forsøplingen av landet, som snart flyter over av plast og kloakk? Nei, nei og nei, ikke i nærheten. Det som skrives, demonstreres og debatteres i sommerhete India er fenomenet cheerleaders. Du leste riktig: En håndfull heiagjenger har tatt den seksuelle dobbeltmoralen og feministisk ambivalens til nye høyder i verdens største demokrati.
For å ta det fra begynnelsen: Cricket er en umåtelig viktig sport i India. Nest etter dårlige avlinger er tapte cricketmatcher det som kan tvinge den gjengse inder i kne. Og med denne kunnskapen bevisst har et eller annet kommersielt geni funnet ut at hvis du har et vinnerprodukt, cricket, og kobler det til et annet vinnerprodukt, halvnakne damer, da er suksessen i boks og pengene i lomma.
Deilige damer er god business, det kan du ta til en hvilken som helst bank verden over. Derfor har de mest fancy cricketlagene i India nå fått seg heiadamer. Under lanseringen av en ny og mer seervennlig versjon av cricketligaen, hvor du nå faktisk kan se en hel match uten å sette av flere dager bare det å endre cricketformatet er et dristig nok prosjekt i seg selv ble også et helt nytt, glohett innslag presentert. Årets importvare er spreke, «frodige» jenter som tar begge spagatene uten å blunke og som ikke har noe imot å vise kroppen sin slik Gud (om enn med et par korreksjoner) har skapt den. Det er nemlig et fåtall av heiajentene som er indiske. Mange er blonde og europeiske, noen afrikanske eller amerikanske, og alle er blide. Kjør show, kan man tenke da, hva er kuriøst med fine damer og bon-bon-dusker? En hel del, har det vist seg.
Problem nummer en er bekledningen. Duskedamene har for lite klær på seg, de er reinkarnasjoner av vestens promiskuøse kvinneidealer og moralske forfall. Lar dere døtrene deres se slike kvinner, vil moralen i dette landet snart være hundre-og-ett ute, er beskjeden fra konservative politikere og opinionsledere. Både uttalte feminister og unge Bollywood-stjerner lar seg uroe og svarer nølende når de blir spurt om hva de syns om saken.
Ironisk nok har heiagjengen mer klær på seg enn de indiske kvinnene i musikkvideoene som ruller på tv-kanalene døgnet rundt. At de arresteres av Vokterne for God Moral fordi de har bare mager er også spesielt i et land hvor nasjonalbekledningen for kvinner er sari, en fargerik, vakker drakt, hvor nettopp kvinnens mage er blottet.
Da er det naturlig å anta at det ligger noe dypere bak bekymringen heiadamene frembringer, at det ikke bare er hva de har på seg, men også hvem de er. Og dette er blitt brakt på banen av flere: Hvorfor henter vi damer fra andre land for å heie på våre cricketspillere? Kan de i det hele tatt spillet, elsker de det som vi gjør?
Svaret på dette er antagelig nei. Kjent Gucci-feminist, spaltist og forfatter, Shobhaa De, harselerte nylig med både politikere og duskedamer i Times of India hvor hun ikke klarte å konkludere med hvem som var tettest i pappen – politikerne som ville forby heiadamene eller damene som danset rundt i bare trusa og oiet seg over en sport de ikke engang kunne navnet på.
Ambivalensen rår; det er et problem at heiagjengen som skal løfte frem nasjonalsporten på sine oppblåste bryster ikke er indisk, samtidig er det en lettelse i og med at de er erkesymptomer på moralsk forfall.
Andre utfall antyder at den amerikanske dimensjonen i fenomenet heiagjenger ikke er noen importvare å hige etter, at India kunne holdt seg for gode til akkurat denne stupide delen av amerikaniseringen. På kommentarplass i Hindustan Times ble det syrlig og betimelig spurt: «Hvorfor skal vi importere white trash fra et land som fortsatt diskuterer legal abort for kvinner? Hva vet de om kvinnefrigjøring?»
Vi er inne i en debatt som dreier seg om mer enn heiadamer. Seksuell trakassering av kvinner og ambivalens rundt kvinners seksualitet er et enormt problem i India. Kvinner har på flere områder, og spesielt når det kommer til seksualitet, uttalt lavere status enn menn. Hustrudrap for å innkassere en ny runde medgift og drap på jentebarn er fortsatt ikke uvanlig. Spesielt har statsminister Manmohan Singh uttrykt sterk bekymring over at statene med sterkest økonomisk vekst også skårer lavest på kjønnsstatistikken – det er med andre ord på enkelte områder en negativ sammenheng mellom økonomisk vekst og tilstanden for kvinner og jenter.
Oppfatningen av kvinners kropper som noe en mann kan ta for seg av dersom han vil, sitter dypt. Det er ikke bare menn som er med på å opprettholde disse strukturene. Vold i familien skjer også mellom svigermor og -datter. Voldtektstallene i hele landet stiger, voldtekter av småjenter er vanligere enn før. Eller rapporteres i hvert fall hyppigere. En undersøkelse utført av Institute of Rural Development (IRMA) viser at lokaldemokratiet trues fordi folkevalgte lavkastekvinner, daliter, utsettes for grov seksuell trakassering og vold i stort omfang.
Bekymrede sivile organisasjoner og enkelte segmenter av myndighetene jobber beinhardt for å komme vold og undertrykkelse til livs. Men korrupsjon og mektige reaksjonære krefter bremser effektivt opp for initiativene. Det er et spekter av kvinnekamper som skal utkjempes i tigerlandet før likestillingen er et faktum.
Men for å vende tilbake til heiadamene: I tillegg til å heie og hoppe, har også de ett og annet de vil si i den opphetede debatten som stormer rundt dem. Jentene melder nemlig stadig om at de trakasseres verbalt når de er på banen. De forteller at de skremmes av uvanlig grove rop og tilnærmelser fra yre indiske menn, som ikke er vant til denne typen akrobatikk. Ikke rart at de får pornografiske slengbemerkninger etter seg, de ser ut som de kommer rett fra et pornoshow, sier noen. Kvinner skal ikke trakasseres seksuelt om de så går nakne, sier andre. Sånn fortsetter debatten i det evinnelige.
I noen stater har politikerne gått så langt at de har nedlagt forbud mot cheerleaders på cricketkamper. I Bangalore endte disputten med at duskedamene stilte til dyst i heldekkende drakter. Trange som slangeskinn, men ikke en flik av hud var synlig. Om det roet det mannlige publikumet er uvisst.
Mens krangelen raser lanseres Indias første cyber-pornostjerne, Savitha Bhabhi. Med struttende brystvorter som står ut gjennom sarien, og et forførerisk blikk, får hun deler av befolkningen til å gå mann av huse. Nettstedet med Savitha har rekordmange treff og den lykkelige skaperen av den indiske sexbomben har uttalt at «dette indikerer at pornoens æra har kommet til India». Heia dobbeltmoralen!
Siv Mjaaland jobber som juniorekspert på likestilling i International Labour Organization (ILO), New Delhi.