Debatt

Hva skal vi egentlig med administrasjonen?

Universitetsdebatten

Er administrativt ansatte ved Universitetet i Oslo horer for nyttetenkningens maksimer, eller er de profesjonelle administratorer med sterkt engasjement for Universitets samfunnskontrakt?

I et essay i Morgenbladet 3. oktober forlanger Trond Berg Eriksen en prinsipiell avklaring på spørsmålet om administrasjonen er der for de faglige virksomhetenes skyld, eller omvendt. En slik avklaring synes å tvinge seg frem fordi det, ifølge undersøkelser ved Det humanistiske fakultetet, eksisterer en slags «krigstilstand» mellom fagpersonale og administrativt personale ved HF-fakultetet. Årsaken til denne krigstilstanden er, ifølge Berg Eriksen, ikke den enkelte ansattes onde vilje. Den har sitt opphav i den formålsrasjonelle nyttetenkningens effektivitetsmaksimer, som legger strukturelle føringer på den enkelte administratives daglige virke. I sum bidrar derfor administrasjonen til å undergrave universitetets «autonomi» ved ukritisk å implementere strømmen av nye politiske påfunn ovenfra og utenfra.

Berg Eriksen trer her inn i et hylekor med lange tradisjoner, og han ønsker seg tilbake til universitetsdemokratiets velmaktsdager. Den gangen administrativt ansatte var dårlig betalte, lavt utdannede sekretærer for det vitenskapelige A-laget. Våre dagers komplekse, institusjonelle virkelighet stiller stadig høyere krav til både kompetanse, engasjement og ytelse i alle stillinger ved universitetet. De aller fleste administrativt ansatte ved UiO har hovedfag eller mastergrad, og de senere årene har det også blitt stadig vanligere at folk med doktorgrad søker seg til administrative stillinger ved institusjonen. Tiden har med andre ord løpt fra dem som ønsker seg tilbake til det gamle systemet med et vitenskapelig A-lag og et administrativt B-lag. Slikt kan være vondt å svelge, og vi har forståelse for det.

I sitt oppgjør med Den Nye Tid skremmer Berg Eriksen seg selv og Morgenbladets lesere med en kløft mellom to kulturer. Kløften er på sitt dypeste og mest svimlende i hans etterlysning av Den Store Prinsipielle Avklaringen: Er administrasjonen der for de faglige virksomhetenes skyld eller omvendt? Med et verdensbilde som fordrer en slik avklaring, må hverdagen bli tung.

Berg Eriksens hovedpoeng er imidlertid for alvorlig til at vi skal spille kreftene på å kjempe en krig som aldri er blitt erklært og som ingen ønsker. Det signalet han sender ut fra elfenbenstårnet, er nemlig dette: Han oppfatter kun to tredeler av sine kolleger som legitime medlemmer av fellesskapet. Han avskriver den siste tredelen som blinde, viljeløse lakeier for en overmakt de ikke forstår, men bare tjener så lojalt de makter. Han umyndiggjør dermed hundrevis av sine kolleger for å få frem et lite banebrytende poeng: Berg Eriksen likte seg bedre før.

Tiden for å bygge bro over den svimlende kløften i Berg Eriksens verdensbilde er kommet. De siste årenes reformer og styringsgrep har, på godt og vondt, skapt en felles virkelighet for oss alle. Systemet med enhetlig ledelse har gitt oss som er ansatt ved universitetene, de samme lederne. Vi lider alle under de dårlige og gleder oss over de gode, som vi vil ha flere av. Og vi prøver alle etter beste evne å forvalte fornuftens egentyngde i det virvar av incentivordninger, uttellingssystemer, tellekanter og kvalitetssikringssystemer som de siste årenes reformer og politiske initiativer har skapt.

Om denne nye hverdagen i sum er et fremskritt eller ikke, er i grunn ikke spesielt interessant å diskutere. Helt avgjørende er det derimot å snakke mye mer sammen, på tvers av alle gamle og nye skillelinjer, om hvordan vår felles hverdag midt oppe i alt dette kan bli best mulig, til det beste for forskning, undervisning og for institusjonenes samfunnsoppdrag.

Det kan best skje i et klima hvor man ikke i utgangspunktet mistenker en betydelig del av sine kolleger for å undergrave det bærende premiss for universitetets virke, som alltid vil måtte være den frie forskningen, fordi den utgjør fundamentet for undervisningen og kunnskapsproduksjonen. De administrativt ansatte er ikke bare innforstått med dette. De er også kompetente og ansvarlige medarbeidere, med den største respekt for hva deres vitenskapelige kolleger jobber med.

Gunnar F. Klinge

Idéhistoriker og administrativt ansatt ved UiO

Arve T. Thorsen

Dr.art. i historie, administrativt ansatt ved UiO og styremedlem i Forskerforbundets forening for administrativt personale (FAP)

Mer fra Debatt