Barneombudsaken
I sin kommentar «Kritikkens uutholdelige letthet» i Morgenbladet 15. februar, setter Aslak Bonde søkelyset på opposisjonspolitikere og kommentatorers ansvar i hendelsesforløp som det vi var vitne til i saken om Manuela Ramin-Osmundsen. Han påpeker at analysene og kommentarene virker sammen og påvirker utfallet. Presset er så massivt at jeg blir tørr i munnen og får nervøse røde prikker rundt halsen av å være i nærheten av en avis. Tidligere tilfeller der mediene gjorde felles sak, kommer rasende inn i bevisstheten min som vogntog.
Da Märtha Louise startet skolen Astarte, mobiliserte massemedia sitt press mot henne. Hun svarte med å kalle det mobbing. Fokuset på engler virket distraherende på meg, så det er først med denne siste saken jeg ser at hun beskrev dynamikken som iblant driver massemediene helt presist. Mobbeofferets uløselige problem er at mobben ikke lar seg konfrontere. Og hvem er mobbeofre i medienes mest storslåtte aksjoner? Märtha Louise har allerede identifisert seg selv. Gerd-Liv Valla ble tvunget til å trekke seg etter en lignende mediemobilisering. Og nå Manuela Ramin-Osmundsen. Alle sammen sterke og tydelige kvinner som har det vi på norsk kaller «ben i nesa». Jeg kan ikke unngå å se en tendens. Da Reitan fikk lupen på seg i et tilsvarende omfang, var det fordi mange millioner i et statlig eid selskap gikk til privatpersoner. Og han måtte ikke trekke seg i den saken. Men når mektige kvinner gjør personlige livsvalg, er for harde eller forsøker å bruke byråkratiets bakdører, da er det ingen nåde i media.
Manuela Ramin-Osmundsen er del av et kvinnenettverk. Fordi hun i kraft av ministerstillingen hadde ansvaret for landets likestilling, må man tenke at det er positivt. For det er ikke lenge siden det ble avdekket gjennom media at menn er flinkere nettverksbyggere og at det er en av årsakene til den skjeve fordelingen av kjønn i samfunnets toppsjikt. Som konsekvens ble kvinnenettverk frontet som en nødvendig strategi for å føre likestillingen videre og oppover. For hva er meningen med disse kvinnenettverkene, om ikke nettopp at kompetente kvinner knytter til seg andre kompetente kvinner og gir hverandre ærefulle oppdrag og støtter hverandre ved hjelp av allianser? Men nå er det kvinnenettverk og reell utnyttelse av disse som har skapt kontrovers. Hvem har lagt ut snubletrådene som så lett henger seg opp i dameføtter?
Jeg er enig med Aslak Bonde i at kritiske røster skal bli konfrontert med sine talehandlinger. Spørsmålet som kommer til å stå ubesvart når denne teksten er ferdig, er hvem som skal gjøre det. Har vi en femte statsmakt? Den fjerde statsmakt er en ekstra sikring av demokratiet. Men i saker som den til Manuela Ramin-Osmundsen, Gerd-Liv Valla og Märtha Louise, er det ikke individer i maktposisjoners respekt for loven som blir vurdert, men deres integritet. Den blir testet opp mot folkeopinionens kriterier. I landet Norge har disse kriteriene blitt destillert opp av mørket av forfatteren Aksel Sandemose, han kaller dem janteloven. Jeg ønsker at janteloven skal stå på trykk i dag fordi jeg synes den gir et skummelt ekko til folkeønsket om at Manuela Ramin-Osmundsen skulle fratre sin stilling. Hvordan skal vi reagere hvis massemediene bruker sin makt som våpendrager for janteloven?
Dette er janteloven:
1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mer enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
Charlotte B. Myrvold
Masterstudent i estetiske fag