KHiO
Morgenbladet har viet tre sider til å gjengi Gudmund Hernes' tale ved åpningen av KHiO i 2005. Vel vitende om at sammenslåingen av kunstutdanningene var et faktum i 1996, og at samlokaliseringen fikk sitt endelige vedtak sommeren 2007, er det imidlertid nærliggende å spørre hvilket motiv som ligger til grunn for denne reprisen.
Etter mitt syn, reflekterer Hernes munnsvær i liten grad Kunsthøgskolens samfunnsoppgave som utdanningsinstitusjon. Kunstnerisk utviklingsarbeid er eksperimentell utprøving som primært utføres for å skaffe til veie ny erfaring, uten at man nødvendigvis tar sikte på spesiell anvendelse eller bruk. Det er på disse premissene vi underviser våre studenter. Utforskningen av kunstnerisk praksis er like viktig som resultatene på KHiO. Vår oppgave er ikke å mette et opplevelseshungrig publikum. Det er tvert imot sultne studenter vi skal fôre.
Vi er mange som er enige i at gode, funksjonelle lokaler, og nærhet mellom de ulike kunstartene, vil kunne skape et dynamisk rom for læring og samhandling, med gjensidig påvirkning og fri vekst som mål. Vi trenger ikke Hernes svulstige ordflom om kreative prosesser for å forstå det. Det vi trenger, er derimot rammebetingelser som gjør at vi kan oppfylle den visjonen vi er pålagt.
Et sentralt budskap i Hernes tale er at politikernes virkemidler ikke rekker lenger enn til å pålegge strukturelle endringer. «Resten er opp til dere som befolker lærestedet,» hevder han. Rent faktisk er det uriktig. Hernes, som tidligere statsråd, må være klar over at politikernes påvirkningsmuligheter på ingen måte er begrenset til å regulere. Resultatet av påleggene avhenger i like stor grad av at politikerne følger opp vedtakene med de nødvendige bevilgninger. Det er en urimelig ansvarsforskyvning å kreve at kollegiet og studentene skal gjennomføre politikernes ambisiøse intensjoner, uten at det stilles tilstrekkelige midler til disposisjon.
Det er de politiske myndigheter som har fattet beslutningene om kunstutdanningenes fremtid. Nå har de en plikt til å bistå ved å legge forholdene til rette, slik at den endelige samlokaliseringen blir et positivt prosjekt. Uensartede, sterke kulturer skal flytte sammen, dele felles ressurser og samhandle. Vi har å gjøre med fagområder som har spesifikke, men ofte ulike krav, og som munner ut i mange forskjellige kunstneriske uttrykk. Særegenhetene kan ikke, og skal ikke uten videre fjernes ved et overordnet vedtak. Verken Hernes eller departementet kan forvente at faggruppene skal gjenoppstå som en felles konstruert identitet som ved et trylleslag.
En mangeårig og utmattende utsettelse av byggesaken åpnet for omkamper om prosjektets berettigelse, og bidro til en negativ energi som fikk sitt uttrykk i opposisjon mot så vel sammenslåing som samlokalisering. Å forene kreftene ved KHiO til den intense interaksjonen Hernes etterlyser, krever et omfattende internt arbeid. Vi trenger tid og rom til å utvikle en samstemmig bestemmelse som handler om å favne ulikheter: om å finne frem til en felles plattform mens vi på samme tid skal ta vare på det spesifikke innenfor hver disiplin. For å få til det trenger vi økonomiske midler. Tid må kjøpes fri for at vi sammen skal kunne drøfte hva omstillingene og endringene vil bety når vi skal legge til rette for en faglig virksomhet i en fremtid som ingen av oss vet hva vil romme.
En stor flytteprosess fører også med seg en rekke kostnader, som per i dag ikke er reflektert i gjeldende budsjettrammer. Veien foran oss er brolagt med utfordringer. Viljen til å møte disse er til stede. Hvorvidt vi lykkes er imidlertid ikke opp til interne krefter alene, men avhenger nødvendigvis av de midler vi blir tildelt. I budsjettsøknaden for 2008, utenfor ramme, har vi søkt om én million kroner i omstillingsmidler. Søknaden bygger på et forsiktig anslag. Jeg håper virkelig at den blir imøtekommet.
Cecilie Broch Knudsen
Rektor, Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO)