Debatt

Gud kre­ver ikke slan­king

Krav om skjønnhet og sunnhet må aldri gis en religiøs dimensjon.

Kristen fastetid har tradisjonelt bestått i å la være å spise visse typer mat i ukene frem til påske. Gjennom denne forsakelsen ønsket man å forberede seg på Jesu lidelse i påsken. Den lutherske tradisjonen har imidlertid ikke vektlagt fasten, og faste har en heller marginal status i Den norske kirkes liturgier og praksis i dag. Derfor er det interessant å spørre: Hva er meningsfull teologi og kirkelig praksis for faste i en folkekirke som Den norske kirke, i et rikt land i senmoderniteten?

En forståelse av faste i dag kan ikke gjenoppta tidligere tiders teologi og praksiser knyttet til mat og spising. Mat inngår i vårt samfunn i ulike sammenhenger som i sin praksis tangerer den tradisjonelle fasten. Et eksempel på dette er slanke- og helsediskursen. Enhver kirkelig tale om faste knyttet til fornektelse av mat må forholde seg til at forsakelse av mat i vårt samfunn fortolkes inn i en sammenheng hvor kontroll av matinntak er knyttet til forestillinger om hvordan idealkroppen skal se ut. Dette gjelder særlig kvinnekroppen. Disse drøftelsene er både kommersielle og helsemessige.

Slankediskursen har også en moralistisk side, hvor det overvektige menneske konstrueres som en som har et ukontrollert forhold til mat – og som ikke er i stand til å ta vare på seg selv og som derfor bærer et ansvar for selvpåføring av sykdommer. Disse diskursene er selvsagt svært problematiske fordi de bidrar til stigmatisering og påføring av skyld og skam. Det er derfor svært viktig at kirken som innehaver av tung moralsk kapital ikke flørter med disse strømningene. Forbrukssamfunnets krav om skjønnhet og helsevesenets krav om sunnhet må aldri gis en transcendent dimensjon, som Guds krav.

Men valget står ikke mellom faste som fornektelse av mat eller ikke faste. Forberedelse til påsken kan skje i andre former. Kanskje forutsetter dette også en endret forståelse av hva påsken er.

Inspirert av latinamerikansk frigjøringsteologi er det mulig å spørre om en faste- og påsketeologi for vår samtid kan være å ikke anse Kristi kors som unikt og enestående. Korset er konvensjonelt, dagligdags. Kristi kors var et blant talløse kors av menneskelig lidelse. Det som gjør Kristi kors spesielt, var at det var Gud som hang på korset, og at Gud på denne måten døde slik mennesker dør. Dette er en forståelse av påsken som ikke vektlegger korset som en guddommelig, kreativ og blodig metode for å tilgi menneskene deres synder, men en forståelse av korset som en handling gjort i solidaritet med verdens lidelse. I dette perspektivet er det å forberede seg til påsken å spørre hvilke politiske og sosio-økonomiske krefter som førte Jesus til korset, samtidig som man spør hvilke krefter som fører til korsfestelse i dag – kors av fattigdom, ensomhet, naturkatastrofer.

Et av de naglemerker som rammer i vår tid er bruk av håndvåpen. En del av Changemakers (Kirkens nødhjelps ungdomsorganisasjon) fasteaksjon er å fokusere på statlig eierandel i våpenammunisjonsselskapet Nammo. Deres krav er at ammunisjon skal merkes slik at man kan kontrollere at de ikke ender opp i land som er i væpnet konflikt. Et annet krav er at ammunisjonsproduksjon skal foregå etter norske regler, selv om bedriftene ligger i andre land.

I lys av frigjøringsteologien er det mulig å hevde at fokus på våpen- og ammunisjonsproduksjon er en sannere faste enn den strengeste matforsakelse noen gang kan bli. Å rette oppmerksomhet mot statlig eierandel i ammunisjonsproduksjon som faste er å anerkjenne at Kristus aldri kunne blitt hengt på korset hvis ingen hadde vært villige til å felle treet, renske det for grener, lage planker og snekre kors. Korsfestelse muliggjøres av anonyme og tilsynelatende tilforlatelige bevegelser som tømmerhugging og snekring. Slik er det også med produksjon av ammunisjon: den ene biten skrus inn i den andre, som om det var en lampe eller et Ikea-møbel. En fasteteologi for samtiden er å synliggjøre både i Bibelen og i vår egen samtid hva som må til for å reise et kors og å henge mennesker på det – enten det er snakk om Kristi kors eller å skyte hull i et menneske.

Jens Bjørneboe har klart å gripe dette ansiktsløse, men likevel nødvendige, når han i diktet «Påske» lar kurvmakeren si: «Her har jeg laget noe ganske nytt/ som ikke fantes før: En tornekrone (…) Men ingen her på verkstedet kan skjønne/ hvad de skal bruke slik en krone til.»

En fasteteologi som fokuserer på produksjon av kors og dermed på ansvarliggjøring av dem som gjør korsfestelsen mulig, er et fokus som utfordrer ikke bare ammunisjonsindustrien, men også kirken selv. Den norske kirke har i sin logo et kors – og to økser, det vil si to håndvåpen. For en prest oppleves det pinlig å arbeide i en organisasjon som uanstrengt har våpen i sin logo.

Finnes det likevel en dimensjon ved en samtidig fasteteologi som kan handle om mat? For tiden sultestreiker papirløse innvandrere i Rue Royale 91 i Brussel. Ønsket er å få identitetspapirer og bli lovlige innbyggere i Belgia. Sultestreiken og den tradisjonelle matfasten er forskjellig. Fasten har tradisjonelt vært ikke-politisk, individuell og kontrollert. Sultestreiken (ofte) et fellesskapsprosjekt, der maten blir et politisk virkemiddel for å oppnå en form for endring. En avgjørende forskjell er graden av valgfrihet: Fasten er et valg som ikke får betydning utover det å være sulten en periode, mens sultestreiken er en handling som er foretatt av mennesker som opplever at dette er siste utvei i en desperat situasjon. Kanskje er det mulig å spørre om disse forskjellene gjør sultestreiken til en sannere fortelling om forberedelse til påsken enn det den tradisjonelle matfasten noensinne kunne bli. Skal man virkelig ta på alvor dogmet om Guds menneskeblivelse – at Gud ble fullt og helt menneske – betyr dette at Gud også ble det menneske som er fratatt muligheten til å bestemme over sitt eget liv. Kanskje er det slik at skal man nærme seg koret og samtidens kors, må man bevege seg inn i rom som er hinsides friheten.

Gyrid Gunnes er prest i Hamar Domkirke.

Mer fra Debatt