Abort
Biskop emeritus Per Lønning har foreslått at mannen som gjorde kvinnen gravid, må signere abortsøknaden sammen med henne. Abort er altså umoralsk hvis kvinnen bestemmer det, men ålreit hvis mannen er enig. Forslaget er en underkjennelse av en kvinnes evne til å ta riktige valg i sitt eget liv, og minner om kvinners status i islamsk jus. Allerede i dag kan kvinner selv velge å dele beslutningen med akkurat hvem de vil, eller å la være. Noen tvang er ikke nødvendig.
Lignende forslag dukker stadig opp, nå sist som en idé av Willy Pedersen om nemnder «hvor barnefaren og flere andre samles sammen med kvinnen for å ta avgjørelsen» (Morgenbladet 1. august). Pedersen påstår at hans forskning støtter en slik ordning: Kvinner som tar abort, skal ha tre til fem ganger så stor risiko for å bli rusmisbrukere og få depresjon, men dette gjelder ikke kvinner «som har fosterets far sammen med seg i beslutningen, og i tiden etterpå».
Her går Pedersen lenger enn hans fagartikler gir støtte for. Han har nemlig ikke studert om mannen deltok i beslutningen eller i det hele tatt visste om partnerens svangerskap. Han har bare studert om kvinnen som 27-åring fortsatt var partner med den samme mannen.
Dette er ikke første gang Pedersen overdriver betydningen av sin egen forskning. Jeg har i Aftenposten i sommer pekt på store metodesvakheter i Pedersens forskning om konsekvenser av abort og hans overdrevne tolkninger av denne forskningen i dagspressen (blant annet i Morgenbladet 4. juli). Pedersen har gjennom dette bidratt til å undergrave selvbestemt abort, som han påstår han støtter. Motstanderne av kvinners selvbestemmelse har nemlig alltid hatt som strategi å påstå at abort gir alvorlige helseplager; «forjævligseringa av abort», som Kvinnefronten så treffende kalte det. Formålet var først å skremme politikerne fra å tillate abort og, da det mislyktes, å skremme kvinner fra å ta abort.
Jeg er enig med Ola Didrik Saugstad som i Morgenbladet 8. august skriver at det er viktig å diskutere «eventuelle senvirkninger av abort». Som lege ved Klinikk for seksuell opplysning rådgir jeg unge kvinner om dette så godt jeg kan, basert på dagens forskningsbaserte viten og med stor respekt for deres rett til å bestemme selv.
Men jeg kan ikke følge Saugstad når han mener jeg er «uskikket til å foreta en faglig vurdering» av forskning om abort fordi jeg har et tydelig positivt forhold til selvbestemt abort. Dersom dette skulle regnes som en diskvalifiserende interessekonflikt i den offentlige debatt, blir det ikke mange meningsberettigede igjen.
Saugstad deltar selv i debatten som «professor i barnesykdommer», men hans syn vil selvfølgelig også preges av at han er et aktivt medlem og tidligere rådsmedlem i Normisjon, som i sitt verdidokument sier: «Gud er alt livs opphav. Han er livets skaper og livets herre. Menneskelivet er derfor ukrenkelig fra unnfangelse til naturlig død (Salme 139). Provosert abort er å ta et ufødt barns liv, og kan bare aksepteres i situasjoner hvor morens liv er i fare.»
Viktigere enn vårt livssyn og politisk ståsted er imidlertid innholdet i våre synspunkter. Jeg går ut ifra at Saugstad er enig i at forskning om følger av abort bør være så feilfri som mulig slik at kvinnene det gjelder får god og realistisk informasjon.
Preben Aavitsland
Lege