I fjellene i Lesotho ser du de vaiende, hvite flaggene som signaliserer til omverdenen at her kan du kjøpe billig hjemmebrent. Kundene i den lokale shebeenen, eller hjemmebrentsjappa, er som regel arbeidsløse menn. De få som har jobb, stikker ofte innom for å få «en god start på dagen». Mange kommer også innom på ettermiddagen for å få noe å «roe seg ned på». De samme mennene dukker garantert opp for å feire når de har fått lønning. Shebeeninnehaveren er gjerne en kvinne med familie og barn. Hun ser ingen annen råd enn å selge ulovlig hjemmebrent for å brødfø familien og gi barna skolegang. Det finnes få alternative måter å skaffe penger på. Paradoksalt nok er både hun og familien avhengig av andres avhengighet for å overleve, av den samme avhengigheten som ødelegger og driver andre familier inn i ytterligere fattigdom.
Til tross for store kulturelle variasjoner utviklingslandene imellom, har de en del fellestrekk som gjør dem til nettopp utviklingsland. Fattigdom er den viktigste fellesnevneren, et aspekt som representerer betydelige tilleggsutfordringer i håndteringen av rus og avhengighet sammenlignet med Vesten. I Norge har vi organisasjoner, institusjoner og en velferdsstat som jobber med forebygging og håndtering av rus og avhengighet. I tillegg har vi politiet og en alkohollovgivning som med ulike virkemidler prøver å begrense skadevirkningene av fylla. Hvis vi imidlertid skifter kulturell og geografisk scene og beveger oss til den sørlige halvkule, til den fattige delen av verden, ser situasjonen noe annerledes ut.
I en landsby i Sri Lanka slår en fattig mann sin kone i hjel i fylla. Akkurat det er dessverre ikke en handling som er forbeholdt fulle menn i den fattige verden. Det som sjokkerer her, sammenlignet med for eksempel Norge, er fraværet av reaksjoner og sanksjoner. Ingen av naboene griper inn eller går til politiet i slike saker. En studie om alkohol og fattigdom i Sri Lanka, gjennomført av blant annet sosiolog Bergljot Baklien, refererer til flere lignende eksempler og viser at alkoholen mer eller mindre blir akseptert som en god unnskyldning for slike handlinger.
Sri Lanka er preget av et svært tradisjonelt kjønnsrollemønster, spesielt blant de fattige. Kvinner har få rettigheter, og vold i hjemmet er et stort problem her som i mange andre utviklingsland. Alkohol alene er ikke årsaken til vold mot kvinner. Vold i hjemmet er vanlig og akseptert også der det ikke drikkes. Likevel rapporterer kvinnene i Sri Lanka at alkohol er en katalysator for vold, og at vold mot kvinner utført i alkoholrus legitimeres ved at alkoholen tillegges en magisk overindividuell egenskap som fratar individet ansvar for og kontroll over egen atferd.
Derimot blir både det å drikke og slå heller en måte for menn å demonstrere sin maskuline status på, noe de høster anerkjennelse for hos sine svirebrødre. De skryter av det de har gjort, og skylden legges på kvinner hun ba jo om det. En slik forståelse av alkohol påvirker normene og bidrar til å forsterke og opprettholde den skjeve maktbalansen mellom kjønnene i Sri Lanka.
I den samme landsbyen i Sri Lanka finner du familier som setter seg i livslang gjeld for å finansiere forventet mengde alkohol til datterens bryllup. Det er sterke normer knyttet til feiringer, ritualer og festivaler. Alkoholen bør flyte, ellers demonstrerer folk med å utebli fra festen. Også i Lesotho forteller lokalbefolkningen at det er viktig med mye alkohol i forbindelse for eksempel begravelser. Problemet her er at det arrangeres store begravelser i landsbyene omtrent hver helg på grunn av den høye dødeligheten aidsepidemien påfører landet. Det blir dyrt i lengden for et fattig samfunn med høy sykdomsbyrde. Penger brukt til å finansiere eget og andres alkoholkonsum i slike sammenhenger blir en viktig faktor å ta i betraktning for å forstå alkoholens rolle i fattigdomskulturen.
I et folkehelseperspektiv ser vi at fattige land generelt kommer dårligst ut med tanke på de helsemessige konsekvensene av rusavhengighet. Ifølge Verdens helseorganisasjon er alkohol rangert som nummer fire på lista over risikofaktorer som fører til sykdom og tidlig død globalt sett. I utviklingsland med lav dødelighet, derimot, klatrer alkohol opp på lista som risikofaktor nummer en, og utgjør dermed en sterkere trussel mot folkehelsa enn både hiv/aids og underernæring.
Systemer og sikkerhetsnett som fanger opp og håndterer rusrelaterte problemer glimrer med sitt fravær i de fleste utviklingsland. Organisasjoner som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Blå Kors finnes knapt i Sør. Der de finnes, er de ofte fattige på ressurser i form av både penger og fagkompetanse. Ei heller finner du gode velferdssystemer som tilbyr fritt sykehusvalg til fattigfolk med alkoholrelaterte helseskader. Få utviklingsland har en effektiv alkohollov som reduserer skadevirkninger av fylla. Manglende politisk vilje til å lage slike er ofte årsaken. Der det finnes lover, håndheves de i liten grad.
Hvordan skal vi så forstå avhengighet i u-land? Rusavhengighet gir negative ringvirkninger innen en rekke områder i fattige samfunn og påvirker alt fra økonomi til helse, rett til utdanning og likestillingsspørsmål. I en fattigdomskultur blir rusavhengighet både en årsak til og en konsekvens av fattigdom. Bistandsorganisasjoner, FN, Norad, stater og andre som stiller seg bak FNs tusenårsmål om å avskaffe ekstrem fattigdom og sult innen 2015, bør derfor ta i betraktning at rus og avhengighet kan være et hinder for å nå disse målene.
Med dette ønsker jeg å trekke avhengighetsbegrepet inn i norsk bistandsdebatt. Diskusjonen om hvilket innhold begrepet skal ha i utviklingsland er med andre ord like aktuell for bistandsfeltet som for rus- og psykiatrifeltet.
Irene Prestøy Lie er sosiolog og har jobbet med russpørsmål i bistandsfeltet.