Høyere utdannelse
I Stjernøs norgeskart for høyere utdannelse er region det overordnede prinsipp, og alle høyskolers drøm om å bli universitet identifiseres som et hovedproblem. Det virker derfor schizofrent når utvalget roper på en nasjonal strategi for å demme opp mot «akademisk drift», samtidig som de går inn for å oppfylle høyskolenes universitetsdrøm en gang for alle.
Stjernø har fått ros for sin diagnose. Han vil motvirke utviklingen mot at stadig flere miljøer ønsker å forske og undervise på stadig høyere nivåer, for han vet det er langt mellom geniene, lite forskningspenger, og at forskere arbeider best i konsentrerte miljøer. Går man derimot dypere inn i teksten finner man logiske brister knyttet til utvalgets retorikk, og bristene har fått konsekvenser for konklusjonene.
Det er ikke bare medisinen som er feil. Det er alvorlige mangler i analysen. Det står helt klart for meg at dette ville bli en høyskolenes reform, og at universitetene vil bli sterkt svekket.
Den alvorligste bristen er den upresise bruken av ordet «universitet». Dels brukes universitet for å beskrive den substansielle egenarten til forskningstunge institusjoner, dels brukes ordet om institusjoner som får merkelappen «universitet». Utvalget har utelatt hermetegnene, og en mer presis retorikk ville ha avslørt en del av utvalgets bekymringer som skinnproblemer. Bedriftene begynte en tid tilbake å kalle sine mellomledere «direktører» uten å endre på annet enn visittkortene, men man kan nok likevel si at det ble større ulikhet mellom «direktører». Bedriftene innførte så betegnelsen «administrerende direktør» om den egentlige direktøren, og analogt snakker noen nå om «forskningsuniversiteter».
En annen svakhet i analysen er en overdrivelse av den akademiske drift som faktisk har funnet sted. Det er altså ikke for sent, det er fremdeles enorm forskjell i forskningskompetanse mellom de gamle universitetene og andre norske institusjoner. Ved Universitetet i Tromsø, som det yngste og svakeste av de «gamle universitetene», har likevel 86 prosent av lærerne doktorgrad og hele 36 prosent er professorkompetente. De tilsvarende tallene for det eldste og sterkeste av de «nye universitetene» er 54 prosent med doktorgrad, og 19 prosent med professorkompetanse. Utenfor de institusjonene som nå har universitetsmerkelapp er det kun 71 studenter som tar doktorgrad.
Med andre ord har vi fremdeles et nokså binært system. Et stort antall institusjoner driver riktignok med masterutdanning. Men «mastergrad» er også bare en merkelapp, og innholdet er ikke alltid særlig forskningsorientert. Selv ved UiO har vi masteroppgaver som spenner fra «semesteroppgaver» til avanserte eksperimentelle undersøkelser gjennomført over en toårsperiode. Det fundamentalt nye er at vi også i Norge etter hvert vil spørre på hvilket universitet man går og hva slags mastergrad man har tatt. Bekymringene oppstår først om merkelappene blir førende for tildeling av ressurser. Om altså for eksempel UiS skal ha mer penger enn i dag fordi de nå heter universitet. Det blir viktig at institusjonen tildeles midler etter sin reelle kompetanse og ikke etter merkelapper.
Jeg deler imidlertid utvalgets bekymringer om en ytterligere akademisk drift. Ikke bare fordi det vil føre til spredning av forskningsmidler (for det vil det), men også fordi det distraherer et stort antall institusjoner som driver god profesjonsutdanning. Forskningsbasering er nemlig ikke bare en fordel, for eksempel er forholdstallet mellom studenter og lærere det samme på Universitetet og Høgskolen i Oslo. Dette betyr at høyskolens studenter får tettere oppfølging i undervisningen fordi lærerne jo bruker mye mindre tid til å forske.
Så mye om diagnosen. Stjernøs sterke medisin er at alle dagens institusjoner (kanskje med unntak av UiO) skal samles i åtte-ti regionale, ikke samlokaliserte, superskoler med merkelappen «universitet». Hver av de store overbygningene skal inneholde en tung institusjon, for eksempel ett av de «gamle» universitetene som lokomotiv. Ideen er at en slik konstruksjon av seg selv skal sikre en konsentrasjon av forskningsmiljøer og motvirke akademisk drift innen sin landsdel.
Forslaget innebærer mye omorganisering, og vi har dårlige erfaringer med å slå sammen ulike kulturer i høyere utdannelse. Ofte blir det de mest forskningstunge miljøene som taper:
Etter innlemmelse av Statens Kunstakademi i Kunsthøgskolen i Oslo er inntrykket at det mer elitepregete Akademiet er i ferd med å presses inn i en mer praktisk, yrkesorientert høyskolekultur.
Et muligens mindre mislykket eksempel er NTNU, men den gamle NTH-kulturen er ikke glemt etter tolv år, og mange mener man ville hatt et bedre teknisk forsknings- og undervisningsmiljø om NTH hadde opptrådt alene.
Felles for disse sammenslåingene er likevel at de var lettere enn mange av de Stjernø-utvalget foreslår, blant annet fordi distriktshensyn og geografisk avstand ikke var noen faktor.
Universitetet i Bergen (UiB) er i dag et universitet med betydelige miljøer på internasjonalt nivå. Men institusjonen strever med å beholde sin posisjon i stadig tøffere internasjonal konkurranse. Dette blir ikke noe lettere ved at UiB etter utvalgets forslag også skal styre for eksempel Høgskulen i Sogn og Fjordane. Sett fra høyskolens side, selv om UiB har mange gode forskningsmiljøer, er det uklart hvilken særlig kompetanse styret for UiB skulle ha å tilføre Høgskulen i Sogn og Fjordane, særlig med et eksternt styreflertall.
Man kan riktignok tenke seg at UiB kunne ta kontrollen og for eksempel nedlegge i Førde, omforme Sogndal til en «undergraduate school» og rendyrke Nygårdshøyden til en «graduate school» med master- og PhD-utdanningen. Dette kunne være faglig meget gunstig, og det er kanskje håpet om en slik indre dynamikk som er kronjuvelen i utvalgets forslag? For meg er det vanskelig å se at et skolestyre skulle kunne gjennomføre en så vanskelig politisk øvelse når storting og departement ifølge Stjernø ikke kan lykkes med det.
Det andre «dynamikknivået» er mellom de ti nye regionale superskolene. Om jeg forstår utvalget riktig er skolene ment å være likestilt og med universitetstittel. I realiteten vil de fleste av dem i substans være rene høyskoler. Skal UiO holdes utenfor, slik Stjernø (heldigvis) har antydet, er det nemlig bare tre gamle universitetslokomotiver igjen, til å dra ni tog.
Nye, politisk sterke institusjoner, godt hjulpet av regionens lobby, vil imidlertid sørge for at forskjellene mellom de ti skolene blir utjevnet slik at ingen region skal sitte med en mindre universitetspreget institusjon enn de andre. Da snakker vi ikke lenger om akademisk drift, men om akademisk flom. Dette er akilleshælen i utvalgets forslag.
Kristian Gundersen
Professor i molekylærbiologi, tidligere styremedlem ved Universitetet i Oslo