Debatt

Forfatterne slår seg selv på munnen

Humanioradebatten

I forordet til boken Tekst og historie. Å lese tekster historisk skriver forfatterne at humanistiske erkjennelser «er en vesentlig samfunnsmessig ressurs: Ikke bare et middel til individuell dannelse eller innsikt, men et viktig redskap for å sette oss i stand til å håndtere kulturell kompleksitet og konflikt, forskjell og forandring, ulikhet og utveksling – for i det hele tatt å kunne agere og interagere kulturelt». Det er godt og riktig. Humanvitenskap beriker individet, men er også redskap for at vi skal kunne forstå og handle som samfunnsaktører. For å utnytte og synliggjøre disse ressursene må vi, som utgjør de humanistiske fagmiljøene, stå i dialog med det samfunnet vi er del av, skriver de videre. Også det så riktig.

Det blir desto mer overraskende at forfatterne i presentasjonen av boken på Litteraturhuset i Oslo 4. september (innlegget er gjengitt noe forkortet i Morgenbladet 12. september) bruker tid på å skyte ned Forskningsrådets nasjonale strategi for humanistisk forskning. Dokumentet argumenterer, som forfatterne av Tekst og historie, langs to linjer for å styrke humanistisk forskning. For det ene handler det om å utforske det menneskelige i bred forstand; identitet, språk, historisk sammenheng, verdier, det som kan oppfattes som «humaniora på egne premisser». For det andre om at innsikter fra humanistisk forskning ikke bare er relevante, men nødvendige, på andre felter enn det som tradisjonelt har vært humanistenes domene. For å sitere Forskningsrådets kritikere: at «vår tekstlige og historiske kompetanse trengs ( ) også for å snakke om politikk og samfunn, vitenskap og byråkrati». Det er også overraskende at Forskningsrådet må beskyldes for å redusere humaniora til hjelpevitenskap, når strategien helt eksplisitt slår fast at «(…) spørsmålene som humanister undersøker ( ), (bør) ses som sammenvevd med problemområdene innenfor andre forskningsfelt», og nettopp ikke som et tillegg til andre forskningsområder. Innlegget er paradoksalt, forfatterne slår seg selv på munnen. Men – det ser ut til at de vil reise en debatt om argumentasjonen for humanistisk forskning, en debatt som også foregår i andre land.

I dag går bare tre prosent av Forskningsrådets samlede bevilgning til forskning innen humaniora. I 2007 dreier det seg om cirka 170 mill., hvorav knappe 120 mill. er øremerket humanistisk forskning. Resten tilflyter humaniora gjennom andre satsinger – som «Yngre fremragende forskere» (YFF) og «Sentre for fremragende forskning» (SFF) – og gjennom tematiske store programmer. Det er ikke mye penger. Finansieringen via Forskningsrådet utgjør en mindre andel i humaniora enn for andre fagområder. Det er nødvendig å styrke finansieringen av humanistisk forskning i Norge, også finansieringen via Forskningsrådet.

Ett argument for det må være å hevde humanioras kjerneområder – med overbevisning. Det er nødvendig å begrunne hvorfor kunnskap om språk og historie er nødvendig, og hva vi skal med kompetanse til å fortolke tekster og forstå kultur. Det er også viktig å fremme «en diskurs om humaniora som er forankret i humanvitenskapens egne begreper og kategorier». Det vil ganske sikkert gi økt selvrefleksjon og kvalitet. Generelt er det viktig å forklare hvorfor det er nødvendig å satse på grunnforskning dersom en vil øke kvalitet og bygge kapasitet. Fri grunnforskning, ikke tematisk bundet, er det viktigste virkemidlet for å fremme kvalitet i forskningen «på egne premisser». Men bevilgningene til fri grunnforskning utgjør bare en del av bevilgningene. For å styrke finansieringen av humanistisk forskning bør derfor Forskningsrådet og fagmiljøene i tillegg vise at humanistisk kompetanse er relevant for tematiske forskningssatsinger og for næringslivet.

Om vi vil skaffe mer penger til humanistisk forskning kan vi ikke late som om vi ikke er i en situasjon der det stilles økende krav fra myndigheters og politikeres side til at forskningen skal komme til nytte. En betydelig del av Forskningsrådets budsjett kommer direkte fra departementer som vil ha synlige satsinger på sine politikkområder. Det er en del av finansieringssystemet for forskning og det er legitimt. Resultatet er store midler til store tematiske programmer.

Dette handler imidlertid ikke bare om penger, men om kunnskap og kvalitet. Det er min overbevisning at de store tematiske satsingene i langt større grad burde nyttegjøre seg innsikter frembrakt av humanistiske forskere. Det vil gi bedre svar på de samfunnsutfordringene denne forskningen er ment å skulle svare på. Dersom man virkelig mener at humanistisk forskning gir innsikter som er relevante også for å snakke om politikk, vitenskap, «bio- og nanoteknologi» og «moderne teknologiske produksjonssystemer», er Forskningsrådets tosporete argumentasjon fornuftig. Vi har vel ikke råd til å holde oss med kun ett argument om vi skal realisere «humanioras kraft» – verken kunnskapsmessig eller økonomisk?

Det betyr at vi humanister må argumentere langs flere linjer for en styrking av humaniora. Og det betyr av vi må ta den krevende oppgaven det er å gjøre våre innsikter relevante utenfor det som tradisjonelt oppfattes som det humanistiske feltet. Det er denne utfordringen Forskningsrådet tar fatt i når det vil arbeide for en større samfunnsrelevant forskningssatsing med vekt på humanistiske perspektiver og gir seg selv i oppgave å utvikle mekanismer for å integrere humanistiske forskningsperspektiver i større tematiske satsinger og i innovasjonsprosesser.

Kari Melby

Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. Leder for Divisjonsstyret for vitenskap og medlem av Hovedstyret, Norges forskningsråd

Mer fra Debatt