Europeiske religionsfilosofer var nylig samlet i Oslo for å diskutere fenomenet offer. Det var første gang den europeiske religionsfilosofikonferansen (ESPR) møttes i Norge, og denne gangen meldte det seg også flere deltagere fra andre deler av verden – med både muslimsk og buddhistisk bakgrunn. Det er et tegn på at et fag innenfor rammen av kristen tradisjon, langsomt endres i retning av den aktuelle globale religionspolitiske dagsorden.
Flere av bidragene til konferansen bidro til å dokumentere mangfoldet og rikdommen av offerforestillinger- og fenomener i ulike religioner. Så hva offer er, hvordan det fungerer, og hva det skal være godt for, er slett ikke entydig. Konferansen ga heller ikke noe samlende svar på slike spørsmål.
Hva er så aktuelt med offer som fenomen? Å ofre noe betyr å gi avkall på noe eller å underordne egne interesser under noe annet, med tanke på å oppnå et høyere gode.
Det klassiske religiøse offeret kommer til uttrykk i hvordan man ofrer noe for Guds skyld, fordi en holder Guds interesser for å være viktigere enn ens egne. I jødisk og kristen tradisjon finnes det to eksempler på dette, som begge avdekker det urovekkende og vanskelige i offertanken: Fortellingen i Genesis om Abraham som blir bedt om å ofre sin sønn, og de ulike fortolkningene i Det nye testamente om Jesus som på en eller annen måte er et sonoffer.
Begge disse hendelsene forutsetter forestillingskretser om offer, og en akseptasjon av dets mulige legitimitet, som synes fjernt fra en moderne hverdag og den vestlige kultur. De er også begge radikale i den forstand at de innebærer muligheten for å ofre liv. Så spørsmålet blir: finnes det noe som er verd å ofre livet for? Bare dersom det er tilfelle, kan forestillingen om ofre av et slikt omfang fremdeles ha kulturell betydning.
Nettopp dette spørsmålet om hva som er offerets gevinst, dets «return», ble et viktig tema i konferansen.
Fortellingen om Abraham fungerer i mye moderne religionsfilosofi som mønstergyldig for problemene knyttet til en religiøs teologisk posisjon der noe først og fremst er godt fordi Gud vil det eller har befalt det. Denne posisjonen innebærer at hva som er godt til sist ikke er begrunnet og avgjort i menneskers erfaring eller fornuft, men bare i Guds vilje.
Det problematiske ved denne posisjonen, som ofte uttrykkes i religiøse miljøer som ser en motsetning mellom menneskelig fornuft og Guds åpenbarte vilje, kommer til uttrykk når selvmordsbombere er villige til å ofre seg selv og andre for et høyere mål. Denne type offer med religiøs begrunnelse kan ses som et tegn på hvor dypt problematisk religionens rolle er i sosiale konflikter på det globale plan. Men nettopp i en slik sammenheng er deler av diskusjonen i konferansen interessant, fordi den viste hvor ulike vurderinger av offerets rolle er i forskjellige religiøse tradisjoner:
På den ene siden har vi dem som vil avvise enhver form for sekulær begrunnelse for offer. En engelsk statsminister som sier at hans unge menn og kvinner ofrer seg for frihetens sak i Afghanistan, vil rammes av en slik avvisning. En slik kritikk vil også avsløre hvor nært offerforestillingen henger sammen med politisk retorikk som vil legitimere at andre må gi opp noe for at politiske sekulære mål kan bli gjennomført. Slik sett er det å oppfordre til offer, eller å si «vi skal nå ofre våre unge for frihetens sak», intuitivt problematisk.
På den andre siden har vi dem som fremdeles vil opprettholde tanken om at offer kan være godt for noe. De vil gi en religiøs begrunnelse for dette, og bestrebe seg på å skjelne mellom å ofre andre, og det å ofre seg selv og sitt. En slik, «snillere» måte å bruke offerforestillingen på kan være en skranke mot dem som vil pålegge andre å ofre noe som del av et etisk ideal. Denne skjelningen er ikke uten slektskap med den Kierkegaard gjør når han i Frygt og Bæven skjelner mellom troens helt, Abraham, som handler utenfor det etiske, og den tragiske helt som handler i rammen av det etiske. Konferansens hovedtaler, Ingolf Dalferth, mente imidlertid at å skille mellom altruistiske og egenmotiverte offer ikke løser oss fra offertankens problematiske aspekter.
På dette punktet kommer en viktig forutsetning for diskusjonen om offer til syne: Det synes umulig å diskutere hva offer er i dag, uten å forutsette en form for sekulær horisont for refleksjon, der det er mulig å se offeret som fenomen ut fra andre premisser enn dem som religionen selv tilbyr. Religiøse offerforestillinger må måles på, og kritiseres, med basis i etiske idealer. Det religiøse og det etiske er ikke det samme i kristen tradisjon, men alle andre religiøse tradisjoner har ikke gjennomført den samme differensiering mellom disse dimensjonene. Det kompliserer debatten om offer i et interreligiøst perspektiv. Men det samme problemet dukker også opp internt i kristendommen, og særlig i forbindelse med overbevisninger og grupper som er kritiske til gevinstene i det sekulære samfunnet, og som mener det er dypt problematisk å forsøke å diskutere religionens innhold ut fra sekulære etiske premisser.
Det er i dag ikke mulig å diskutere offer uten å kaste et blikk på den franske historikeren og filosofen René Girards verk. Girard ser offer som et grunnleggende element i menneskelig kultur, og som en avgjørende faktor i det som har skapt kulturell orden. Han mener imidlertid også at det med kristendommen, og ikke minst i tanken om Jesu offer, er frembrakt en avsløring av offerinstitusjonens inhumanitet. Offeret er, når man har innsett mekanismene bak det, ikke lenger nødvendig. Slik sett sier Girard at kristendommen kan ha en viktig kritisk stemme overfor enhver kulturell forestilling som sier at noen må ofres for høyere goder, samtidig som han også vil være kritisk til kristendomsfortolkninger som gjør offeret til fundament for religiøst liv. Konferansen i Oslo kritiserte imidlertid også Girards teori for å være lite forankret i andre religiøse tradisjoner enn de jødiske og kristne.
Til syvende og sist er det likevel ikke Girards, eller andres, teoretiske oppfatninger om offeret som gjør det presserende for religionsfilosofer å drøfte disse spørsmålene. Snarere dreier det seg om at offerforestillingen brukes til undertrykkelse og kontroll, ikke minst av kvinner. I mange tilfeller handler det om at noen ofres for et høyere mål. Det er ikke bare snakk om at man eventuelt ofrer sine egne moralske intuisjoner til fordel for en politisk eller religiøst motivert forestilling om et høyere gode. Det er snakk om at andre ofres, utryddes, krenkes og lemlestes. Så lenge offerforestillinger kan kobles sammen med politisk eller religiøs retorikk som gjør dette mulig, er det nødvendig å drøfte offertematikk filosofisk.
Jan-Olav Henriksen er professor i religionsfilosofi ved Det teologiske menighetsfakultetet, og var i ledelsen av konferansen «Sacrifice».