Annonse
04:00 - 07. mars 2008

Finn fem feil

Annonse

Oversettelse

Det er kraftig kost Erik Bjerck Hagen serverer i sin anmeldelse av min oversettelse av John Bergers Det er her vi møtes i Morgenbladet 29. februar: «en serie alvorlige slurvefeil medfører … at boken må regnes som relativt verdiløs», skriver han, og konkluderer: «De som har betalt penger for denne boken, bør få dem tilbake.»

Jo, det finnes alvorlige feil i boken, Gyldendals manusvask har dessverre sviktet på en del steder slik at en og annen enkeltlinje er falt ut og avsnitt inndeles feil. Hagen nevner tre slike eksempler; jeg er redd det er flere, men uansett dreier det seg om få forekomster, ikke på langt nær så mange at boken fortjener noe i nærheten av Hagens karakteristikker.

Oversettelsen som sådan kritiserer Hagen med ett eksempel. I en setning på første side forekommer ordet «opp» to ganger. Dette mener Hagen er «stilistisk irriterende og semantisk forvirrende». Jeg er slett ikke enig i denne dommen, men uansett: Ett høyst diskuterbart eksempel på en uheldig gjentagelse, det er da lite å føre i marken når konklusjonen skal være en knusende dom?

Like forbløffende som den bastante konklusjonen er Hagens måte å sitere på når han skal eksemplifisere John Bergers stil: Han gjengir passasjer i sin egen oversettelse, i stedet for, som man kunne vente, å hente dem fra boken han anmelder.

At dette er komplett uhørt, er én ting. En annen er at oversettelsene ikke er spesielt gode. I den første teksten gjengir han engelsk «silence» gjennomgående med «stillhet», enda det er nokså opplagt at meningen bedre dekkes av «taushet» (mitt valg), siden det er fravær av snakk, ikke fravær av lyd i sin alminnelighet som er betydningen som gis av konteksten.

Han velger en boklig konstruksjon som «at Gwens død ikke hadde rokket det minste ved standardene …» (boklig fordi «Gwens død» er subjekt), mens Berger (og jeg) bruker en langt mer muntlig konstruksjon innledet med «since Gwen’s death» («etter Gwens død»), med «the standards» som subjekt for en passivsetning av typen «standardene (eller bedre norsk: normene) var ikke forandret». Hagens valg forskyver altså teksten i gal retning stilistisk.

I den andre teksten har Hagen oversett et ord i begynnelsen – det skal stå «På en av trioens sofaer …» En markering av et avsnittskifte har falt ut. Hagen har bare «armbånd» der teksten vitterlig snakker om «gullarmbånd». Han gjengir det engelske «flesh» med «kjøtt», der man normalt vil si «hud» på norsk: «armens kjøtt henger drapert fra dens tre knokler». I mitt språkøre lyder dette som en beskrivelse av et lik i fremskreden forråtnelse. Til gjengjeld er nok Hagens «dens tre knokler» bedre enn mitt «de tre knoklene dens» (fordi et lavfrekvent eiendomspronomen som «dens» klinger bedre foranstilt enn etterstilt).

Dette ikke hensatt for å vise at Hagen fremtrer som en elendig oversetter – det gjør han ikke, jeg har sans for hans gjennomgående trofasthet mot selve strukturen i Bergers tekst; der later det til at han og jeg er på linje. Hensikten med ovenstående gjennomgang er å prøve å vise hvor en oversettelseskritikk burde begynne – med nærlesning av oversatt tekst mot originaltekst, ledsaget av resonnementer. Og hvor hensikten ikke først og fremst er å plukke feil, men å klargjøre hvordan det står til med kreativiteten, med den kunstneriske siden av oversetterarbeidet, helt konkret, verk for verk.

Noen slik oversettelseskritikk finnes ikke i Norge. Ikke i avisene og ikke på universitetene. Det finnes knapt noe språk den kunne bli uttrykt i. Avisanmelderne har et lite sett med varmende formularer når man vil uttrykke ros, som for eksempel «en fin og var oversettelse, et eksempel på at en tekst og en oversetter har funnet hverandre» (som kunne ha passet på min Berger-oversettelse). Og så har man, på den negative siden, oppramsing av (angivelige) «solide feilskjær», som inntil det siste har pleid å fylle i høyden et par linjer i hver anmeldelse.

Man kommer ikke nærmere en oversettelseskritikk ved å la feilskjær-listene vokse til store dimensjoner.

Knut Johansen

Oversetter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.