Nasjonalmuseet
Det er en bemerkelsesverdig sluttattest Christian Bjelland gir seg selv med sin avgang som styreleder for Nasjonalmuseet i Morgenbladet 5. september. Formodentlig etterstreber han i det bredt anlagte intervjuet å fremstille seg som visjonær institusjonsbygger, som handlekraftig og målrettet strateg, men inntrykket blir det motsatte. Den profilen han forsøker å blankpusse røper en beklemmende liten og selvsentrert maktkyniker, en leder uten perspektiver, gjennomføringsevne og realitetssans.
Etter nærmere seks år som styreleder og fire år som leder av interimsstyret burde Bjelland omsider ta inn over seg at han som overordnet faktisk har et hovedansvar for den katastrofale situasjon Nasjonalmuseet befinner seg i. Det er merkelig at han fremdeles tør repetere eufemismer som at «styret har lagt et godt grunnlag for prosessen videre» istedenfor å se realitetene i øynene. De som nå skal overta ansvaret for Nasjonalmuseet kommer ikke akkurat til dekket bord snarere til en branntomt.
«Ta ansvar eller hold kjeft!», sier Bjelland karslig når han søker å identifisere svikt og svik i geleddene. Selv lever han imidlertid bare i meget betinget grad opp til sin strenge parole. Aldri har han tatt ansvar for rekken av små og store katastrofer hans ledelse gjennom årene har forårsaket; alltid har han unnskyldt seg med at han «velger å være konstruktiv og se fremover», at «prosessen» er så uendelig komplisert at det bare er han selv og Nordgren og Helleland og en håndfull andre kapasiteter innenfor den vestlige kulturkrets som har forutsetninger til å aksle slike oppgaver et cetera. Aldri har han svart på grunnleggende, vedvarende og faglig begrunnet kritikk: i så måte har han for så vidt vist en ubendig standhaftig evne til «å holde kjeft», og det kaster uvilkårlig et latterlighetens skjær over institusjonene at han av alle har sete i Fritt Ords styre.
Men når Bjelland nå uttaler seg om styrets indre liv og strategiske overveielser, er det på en måte som får de lekkasjene som tidligere har funnet sted til å fremstå i et forsonende lys, som høyst betimelige nødrop til omverdenen fra en lukket avdeling i et galehus. Det er så man må undre seg hvorledes ellers tillitvekkende styremedlemmer som forlagsdirektør William Nygaard, dr.philos./professor II Jorunn Veiteberg og generalsekretær i Forskerforbundet, nåværende ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet Kari Kjenndalen har kunnet være med på denne galeien.
Bjelland synes å ha et gjennomført instrumentelt syn på de mennesker han skal lede, og særlig er det opprørende å se hvorledes han nå behandler museets siste direktør. Fra å kro seg i Allis Hellelands glans etter å ha vunnet frem med sin hektiske kurtise (og sitt tykke sjekkhefte) for halvannet år siden, foretar han nå i full offentlighet en regulær henrettelse av sin utvalgte, håndplukkede direktør. Det er uhørt, men dessverre ikke enestående: De kandidater som søkte direktørstillingen på regulær måte i forrige runde, satte han i gapestokk til offentlig spott og spe som udugelige og ubrukelige.
Sin vane tro forsøker Bjelland nå å fraskrive seg ansvar. Han skylder på det innleide headhunterfirmaet Korn Ferry som øyensynlig ikke har foretatt seriøse undersøkelser, men nøyd seg med å strø sand på styrelederens beslutning. Han så åpenbart Helleland som det halmstrå som kunne redde ham selv ut av en umulig situasjon, formodentlig ved å vektlegge hennes «erfaring med indre stridigheter» og udiskutable kapasitet som «hard negl».
Også betraktere som var usikre på om Helleland hadde de nødvendige forutsetninger og egenskaper for å redde stumpene av Nasjonalmuseet, vil si seg enig i flere av hennes innspill. Da hun kom til Oslo for et år siden, fremholdt hun blant annet at museets viktigste oppgave er å ta vare på og formidle de kunstskatter det har ansvar for, at dette krever omfattende spesialkunnskap, at kompetansen må styrkes og forskningsnivået heves, at et umulig arbeidsmiljø bare kan bedres ved å sette den kunstfaglige kjernevirksomhet i sentrum, og så videre. Ved sin avgang/avsettelse vurderer Helleland at det nå er «nødvendig å gjennomføre en granskning og evaluering av hele Nasjonalmuseets virksomhet fra starten og frem til i dag» (Aftenposten 6. september).
Ikke minst dette siste synspunkt fortjener i dagens kritiske situasjon full oppslutning. Også myndighetenes.
Steinar Gjessing
Kunsthistoriker