Tidligere i år kritiserte Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen den politiske journalistikkens begrensninger for en demokratisk debatt, karakterisert ved det nyslåtte begrepet «Kommentariatets diktatur». Det var en tid da denne typen diktatur – om man vil – var forbudt. Under 1700-tallets enevelde var synsing ulovlig i forbindelse med nyhetsformidling, spesielt politisk nyhetsformidling. I den trykte pressens første tid, i 1701, ga kongen ut en sensurinstruks, blant annet mot at nyhetsformidlere skulle mene noe om nyhetene de lot trykke. Det ble etablert et skille mellom formidling og «raisonnements». Dette skillet gikk som en rød tråd gjennom 1700-tallets trykte offentlighet. De periodiske skriftene trykket meningsutvekslinger, mens avisene trykket nyheter og annonser. Disse begrensningene under eneveldet står som kontrast til den ytringsfriheten som skulle inkorporeres i den norske grunnloven fra 1814, og som åpnet for en kritisk journalistikk mer i slekt med hva vi kjenner i dag. Men fraværet av en fortolkende journalist rommet også muligheten for en mer direkte kommunikasjon mellom folket og makthaverne. I journalismens fravær var offentligheten overraskende flerstemmig.
Redaktørenes rolle besto på 1700-tallet i å «samle» nyheter, og de ble også omtalt som samlere. Mulighetene til å redigere var begrenset. Slik ble avisene preget av leserinnlegg, nyhetsklipp fra andre aviser, rapporter, kongelige meddelelser og lignende som stort sett ble trykket i sin helhet, og dermed fikk snakke for seg selv. Opptrykk av flyveblader kunne for eksempel forekomme så bokstavelig at den opprinnelige boktrykkerens navn var inkludert.
Denne nesten fotografiske gjengivelsen av nyhetene man formidlet eller videreformidlet, ga avisene et paradoksalt umiddelbart uttrykk, til tross for at nyhetene som ble trykket kunne være flere uker gamle. Innleggene ble til et kor av mange stemmer, fra kongens proklamasjoner til leserinnleggenes mange forslag til ulike forbedringer. 1700-tallets offentlighet var mindre samstemt enn hva autoriteter som filosofen Jürgen Habermas har hevdet. Publicum besto av stemmer på tvers av stender og økonomisk stilling. Journalistikken kom senere, og innebar at det kilte seg inn et fortolkende element mellom publikum og makt. I fraværet av den kommenterende reporter, snakket 1700-tallets ulike stemmer direkte til hverandre. Det er derfor et påtagelig innslag av direkte tale i eneveldets skrifter: «Til Publicum», «Medborgere!» og «Til Danmark og Norges Frederik. Ædle, Kongelige Prinds!» er eksempler på slik direkte adressering av tekstene, eller fra prinsen til folket: «Man læser nu følgende Proclamation: Til Kongens troe Undersaatter [ ]».
Forbudet mot «raisonnements» ga, på tross av sine begrensninger, rom for en offentlighet som inviterte til å delta i informasjonsutveksling på bred basis. Dette viser seg til og med etter at kritisk debatt ble forbudt og belagt med dødsstraff i 1799, som da presten Niels Wulfsberg i Christiania startet bladet Tiden. Her henvendte han seg til eneveldets «modellmottager», regenten, og beskrev bladets profil: Tiden skulle tilby en opplysende offentlighet, som skulle snakke oppover til makten. Regenten skulle opplyses av folket som kjente problemene på kroppen. Undersåtter fra ulike stender inviteres til å gi sitt besyv med.
Også trondheimsskribenten Mathias Conrad Peterson skisserte en slik oppfatning i Qvartbladet fra 1798/99, der han foreslo at det burde stiftes en «uindskrænket privilegeret patriotisk Journal» for enhver stat. Journalen skulle informere regenten om «Folkets klager, afhjælpe Misbrug, indføre gavnlige med Almeenstemmens Krav passende Forbedringer og at erfare Folkets Villie». Organet skulle være åpent for alle borgere, og det skulle fungere som en «beskeden Folkestemme», et «Statsbarometer» for regenten. Kongen trengte altså hjelp til å se inn i alle kroker av sitt kongedømme, og denne hjelpen kunne han ikke få fra sine egne omgivelser fordi de manglet perspektivene som kun fantes der ute i en slags desentralisert offentlighet.
Tanken om en desentralisert offentlighet, hvor folk skal opplyse fra sin krok i riket, står som en motsetning til de borgerlige dannelsesidealene, men tanken kan tydelig spores i tidens tekster. Den ble til og med formulert fra maktens sentrum. Frederik V ønsket selv å få folket i tale, da han i 1755 sendte ut en «Kgl Indbydelse til at indsende almennyttige økonomiske og fysiske Avhandlinge». Her oppmuntres undersåttene til ikke å la sine «avhandlinge» om nyttige kunnskaper bli liggende upublisert. Innbydelsen ramser opp behovet for «Natur-Læren» og «Historia Naturalis», om flo og fjære, elver, fiske, medisin, jord, stein, svovel, kull, insekter, trær og planter, og så videre. I tillegg til naturvitenskaper kommer også «viten om kunster og profesjoner, fabrikker og manufakturer». «Med faa Ord! Alle de Indsigter, som tiener til at vedlikeholde Landets Velstand.»
Kongemakt og regjering vet at de ikke selv besitter alle praktiske innsikter som hører statsøkonomien til, og etterspør derfor informasjon knyttet til undersåttenes plassering utenfor makten. I innbydelsen oppfordres man til «ikke prale med at viise en stor Læsning, men heller ved grundige Anmærkninger alleene gotgiøre sine Opdagelser».
Det er altså ikke meninger Kongen var ute etter, til gjengjeld er innbydelsen rettet mot alle: «være hvem der vil, Høy eller Laug, Adel eller Uadel, Geistlig eller Verdslig, Lærd eller Ustuderet, være meget velkomne». Innbydelsen resulterte i opprettelsen av ett av de eldste dansk-norske tidsskriftene, årsskriftet Danmark og Norges Oeconomiske Magazin, og ble selv et ledd i utviklingen av offentligheten, for det fulgte en sterk økning av publikasjoner omkring de etterspurte temaene i alminnelighet.
Denne offentligheten er fundert på en slags direkte kommunikasjon mellom konge og folk. I eneveldets offentlighet er det ikke satt av plass til det profesjonelt fortolkende leddet som en journalist representerer. I denne skikkelsens fravær finner man en idé om undersåttenes perspektivbaserte kunnskapsutveksling med hverandre og med makthaverne.
En kommunikasjon der informasjon deles, mer enn at meninger brytes. Innenfor pressehistorien har dette fraværet av en journalistisk styrende hånd eller «interesseløshet» blitt fremstilt som en mangel. Kanskje har man derfor ikke undersøkt denne offentlighetens karakter.
Begrepet «Kommentariatets diktatur» er kanskje et skritt på veien mot å tenke i noen av de samme baner hvordan sikre en mer direkte kommunikasjon mellom folk og makt i mediene? At eneveldet bød på denne ideen er kanskje paradoksalt, men det var nettopp denne offentligheten mennene på Eidsvoll hadde erfart da de var enige om at trykkefrihet burde finne sted. Journalisten hadde ennå ikke trådt frem som forvalter av den trykkefriheten som ble vedtatt da.
Mona R. Ringvej er historiker, tilknyttet Universitetet i Oslo. Kronikken er en bearbeidet utgave av hennes artikkel i siste nummer av Arr idéhistorisk tidsskrift, som er ute denne uken.