Abort
I Dostojevskijs roman Forbrytelse og Straff blir vi trukket inn i et menneskes vanvittige indre ferd fra selvforakt til nestekjærlighet. Raskolnikovs kalkulerende forhold til sine medmennesker, hans nøytralisering av mennesker til ideer og tanker ved hjelp av en monoman dyrkelse av tanken om at all makt springer ut fra hans mentale kraft og vilje, sender ham ned i den dypeste fortvilelse og desto større isolasjon. Raskolnikovs dilemma er et nyttemoralsk dilemma.
Men det er også et teologisk dilemma: Raskolnikov trekkes inn i et kristent-religiøst univers, der drapet på den gamle pantelånersken til slutt utløser en forvandling, etter en skyld- og skamfølelse som gjør den unge mannen syk. Raskolnikov ønsker å drepe den gamle damen fordi hun er dum, sløv, unyttig, ondskapsfull og syk. Hun er ikke «til gagn for noen, men tvert imot til skade for alle, som selv ikke vet hvorfor hun lever og som vil dø av seg selv i morgen».
Raskolnikovs argument er forankret i en nytteorientert og rasjonalistisk etikk der ren matematikk inngår som en del av den etiske begrunnelsen: Ved å drepe damen, kan pengene hennes redde andre. Slik blir drapet på ett menneske en etisk riktig handling. På lignende måte argumenterer Willy Pedersen i sitt brev til Marianne Mjaaland 18. juli. Pedersens argumentasjon er nyttemoralsk, men han trekker ikke inn religiøs etikk og teologisk metafysikk, verken i sin egen argumentasjon, eller i sin kritikk av Mjaaland.
Marianne Mjaaland er også noe uklar på hvorfor hun er mot abort. Kanskje er en religiøst begrunnet problematisering av abort for risikabelt å begi seg inn på? Pedersen på sin side skriver seg ikke inn mot verken en filosofisk eller religiøs antropologi i sitt brev til Mjaaland, og det er uklart hvordan han begrunner sitt menneskesyn. Det eneste han kritiserer Mjaaland for er hennes retorikk, en underlig vinkling på det som i utgangspunktet kunne blitt en konstruktiv debatt om religiøs etikk og menneskesyn. Uten begrunnelser for sin antropologi, ender Pedersen altså bare opp med å bli støtt av Mjaalands skarpe penn.
Men først til Pedersens nyttemoralske etikk: Pedersen setter, ved å dytte filosofen Jens Saugstad foran seg, to alternativer mot hverandre i en problemstilling som teologisk sett er uløselig: «Tenk deg at du får valget mellom å redde ett spedbarn og hundre befruktede egg. Alle ville valgt spedbarnet. Ja vi kan si det sterkere: Det ville være umoralsk å mene noe annet.» Vi trenger ikke Dostojevskijs kriminalroman for å se at denne formen for etikk er farlig. Den tilsidesetter menneskets ukrenkelige verdi uavhengig av menneskets produksjonsevne, moral, alder, kjønn eller legning.
Det er nesten utrolig at en skolert professor ikke ser konsekvensene av en slik etisk argumentasjon. Og: «Alle» ville ikke valgt spedbarnet. Noen ville kanskje ikke akseptert premissene for dette spekulative argumentet, nettopp fordi verden ikke er skrudd sammen på en slik måte.
Jeg ville ikke akseptert det. For hvem er jeg som kan bestemme at hundre befruktede egg skal ødelegges, og ett spedbarn leve? Det er ikke «umoralsk å mene noe annet», for i en bibelsk og kristen forståelse av mennesket oppstår ikke menneskeverdet gradvis. Fosteret lever, og det er umoralsk å ta liv, uansett. Mennesket står i en særstilling, derfor er også fosteret prinsipielt sett på lik linje med spedbarnet.
For dem som kjemper for fostrene er kanskje ikke den åpne samtalen som Pedersen ønsker det helt store målet. Man snakker ikke lavt når noen blir systematisk utryddet. Det blir derfor vanskelig å følge Pedersen i hans jakt på retoriske overtramp hos Mjaaland. Hun har brukt «fosterdrap» og «bøddel» og Pedersen opplever dette som for skarpe ord.
Dersom det er fare for liv er jakten på de velvalgte ord neppe førsteprioritet. Derfor bruker Pedersen etter mitt syn kreftene på feil sted. Jeg etterlyser en begrunnelse for hans antropologi.
Eskil Skjeldal
Teolog og prestevikar i Den norske kirke