Annonse
04:00 - 12. desember 2008

Er det så slitsomt?

Annonse

Kjønnsteori

Det viktigste argumentet for moderne kjønnsteori er at den er relevant for ethvert liv. Filosof Frode Nyeng anmeldte boken Kjønnsteori i Morgenbladet 5. desember, under tittelen «Hvorfor må det være så fryktelig slitsomt?». Han er ikke udelt negativ, og jeg skal heller ikke uttale meg om hans vurdering, men om de generelle holdningene til kjønnsteori som siver gjennom; at den er livsfjern abstraksjon, «postmoderne» uavsluttbar, indoktrinerende ensporet, uten humor, og fortsatt det samme som politisk kvinnekamp. Hans «viktigste innvending mot moderne kjønnsteori er at den ikke er til å leve med», fordi den «gjør det umulig å ha et avklart og avslappet forhold til (sitt) kjønn». Det tristeste med dette perspektivet er at det er så utbredt.

Det som er slitsomt, for kjønnsteoretikeren, er at selv folk som Nyeng, som jo forstår verdien av å tenke relasjonelt og relativt, knytter kjønnsteori til politisk aktivisme heller enn til akademisk kunnskapsproduksjon. I den grad det finnes en diskurs om kjønn i norsk offentlig rom, tar den form av lite konstruktiv polemisk krig mellom kvinner og menn, eventuelt mellom «virkelighetsforståelser».

Det finnes liten eller ingen erkjennelse av at teori om kjønn er som teori om nasjonalitet, rase eller alder; en innfallsvinkel til å forstå sosiale strukturer. Den gjennomgående tendensen til å se «kjønnsforskning» som et uttrykk for feministiske interesser, og «feminister» som en ensartet gruppe ekstremister med felles agenda mot menn, heteroseksualitet og feminitet, gjør at det fremstår som noe marginalt, uten relevans for folk flest.

«Man har ønsket å sprenge igjenboltede dører, dørene inn til (…) Det hegemoniske manneveldet,» skriver Nyeng. Men kjønnsteori har vært ute etter å sprenge noe annet; ikke bare de institusjonaliserte rammene for tenkning om samfunn og vitenskap, men våre internaliserte rammer, for tenkning om oss selv og vår plass i verden. Som døtre og sønner, mødre og fedre, hustruer og ektemenn, soldater og madonnaer, gentlemen og skjøger, seksuelle vesener, hierarkiske vesener, kjærlighetssøkende vesener. Nyeng er ikke helt uten sympati for «den anti-essensialistiske prosesstenkningen», men han synes ikke slikt er viktigere enn sunne fettsyrer, og er mer opptatt av å formidle at det er slitsomt, enn at det kan være interessant.

Nyeng mener kjønnsteoretikere konstruerer livet ovenfra, eller mister det av syne, i tekst. Han antyder at teoriene passer best for «urbane intellektuelle med ikke altfor stor ballast av livets konkrete, kroppslige erfaringer». Hva mener han? Må man ha pløyd jorda for å kjenne livet på kroppen? For noen av oss har den kroppslige og konkrete erfaringen av en begrepsløs væren først blitt tålelig gjennom språket. Liksom filosofen sikkert følte at verden falt noe mer på plass da han møtte og forsto retorikk og logikk, så faller andres erfaringshorisont til ro i møte med teori som aksepterer kaos og relativitet, og blir i stand til å oppnå et «avklart og avslappet forhold til (sitt) kjønn» kun takket være denne.

Maria Bergren

Msc Gender and Media-studies, London School of Economics

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt