Annonse
04:00 - 15. februar 2008

En he­der­lig 188. plass?

In­ter­na­sjo­na­le ran­ge­rin­ger sier lite om kva­li­te­ten ved nor­ske uni­ver­si­te­ter.

Et kritisk blikk på universitetsrangeringer: Metodologiske svakheter til tross, rangeringene er kommet for å bli, skriver Tora Aasland. Bildet er tatt utenfor matematikkbygningen på Blindern, UiO.Foto: Morten Holm/SCANPIX
Annonse

I november i fjor ble den årlige universitetsrangeringen til Times Higher Education Supplement offentliggjort. Universitetet i Oslo har falt elleve plasser siden 2006, 50 plasser siden 2005 og 87 plasser siden 2004. Universitetet ligger nå på 188. plass av de 200 universitetene på listen. I august i fjor så vi at Universitetet i Oslo kom på en 69. plass i den andre store internasjonale universitetsrangeringen som utgis av Shanghai Jiao Tong University. Shanghai publiserer årlig lister over de 500 beste universitetene i verden. I 2007 kom NTNU blant de 200-300 beste, Universitetet i Bergen ligger mellom 300 og 400, mens Universitetet i Tromsø ligger mellom 400 og 500.

Hva kan dette si oss om kvaliteten ved de norske universitetene? Ser vi på kriteriene som brukes i disse rangeringene viser det seg at de generelt er lite relevante for norske universiteter.

Shanghai-rangeringen er blant annet basert på hvor mange ansatte og tidligere studenter som har vunnet nobelpriser eller Fields-medaljer i matematikk. Spørsmålet blir hva en nobelpris fra 1901 kan si om utdanningskvaliteten ved et universitet i dag? Riktignok får så gamle utmerkelser lav poengverdi, men de tas likevel med. I tillegg telles de mest siterte forskerne innen fagområdene realfag, medisin, teknikk og samfunnsfag, antall artikler publisert i Nature and Science og antall artikler i tre sitatindekser.

Shanghai-rangeringen har med andre ord et ensidig forskningsfokus – med et sterkt fokus på naturvitenskapelige fag. Indikatorene som brukes, belyser et begrenset område av virksomheten ved for eksempel UiO, og er lite relevante for å gi et helhetlig inntrykk av kvaliteten på forskningen og utdanningen som utføres. Fordelen med denne rangeringen er at den stort sett har holdt fast ved de samme indikatorene og beregningsmåtene siden starten i 2003, og dermed er relativt forutsigbar.

Forutsigbarhet er derimot ikke det som kjennetegner rangeringen til Times. Siden rangeringen først ble publisert i 2004 har det blitt foretatt en rekke justeringer i indikatorene og beregningsmetodene. Metodologiske endringer kan være årsaken til at UiO faller elleve plasser fra 2006 til 2007.

Halvparten av Times-rangeringen er basert på kvalitative vurderinger. En rekke akademikere fra hele verden har navngitt 30 universiteter som de anser som de beste innen sitt fagområde og arbeidsgivere fra store selskap fra hele verden har oppgitt hvilke universiteter de ønsker å ansette fra. Times opererer også med kvantitative indikatorer: forholdstall studentlærer, andel internasjonale ansatte og internasjonale studenter og antall siteringer av akademiske artikler per vitenskapelig ansatt.

Til tross for at disse universitetsrangeringene baserer seg på ulike kriterier, kommer mange av de samme institusjonene på topp i begge rangeringene. Generelt er det typisk forskningsintensive universiteter i engelskspråklige land med høy privat forskningsfinansiering som gjør det bra. Dette er ingen overraskelse i lys av kriteriene vi har sett på over.

Shanghai-rangeringen baserer seg nesten utelukkende på kvantitative forskningsindikatorer, mens undersøkelser har vist at fagfellevurderinger, som brukes av Times, hovedsakelig er et mål på forskningsproduktivitet. Omdømmeindikatorer tjener dessuten til fordel for godt etablerte og velkjente universiteter og har en selvforsterkende effekt. Den sterke vektleggingen av siteringsindekser favoriserer land der engelsk er vitenskapelig språk. Rangeringene gjenspeiler dessuten fordelen med store institusjoner og fagmiljøer.

Plasseringene lenger ned på listen kan imidlertid være mer tilfeldige. Ofte er det små forskjeller mellom institusjonene, og disse er ikke alltid statistisk signifikante. Likevel blir forskjellene gjengitt i rangeringene og blir dermed fremstilt som større enn de egentlig er. At UiO har falt 87 plasser på rangeringen til Times på fire år skyldes neppe at kvaliteten på UiO er blitt dårligere de siste årene. Det skyldes snarere metodologiske endringer i rangeringen. Dette er imidlertid ikke innlysende ved første øyekast og media setter gjerne søkelys på den voldsomme nedgangen uten å gå nærmere inn på kriteriene.

Jeg mener dette illustrerer en av de fundamentale svakhetene med rangeringer – de fremstilles ofte som noe annet enn de egentlig er. Gjennomgangen av kriteriene i de to store internasjonale rangeringene viser at rangeringene kan si oss noe om forskningskvaliteten på lærerkreftene ved universitetene. Studenter som skal foreta valg av studiested, vil imidlertid være opptatt av langt flere aspekter ved en institusjon enn det rangeringene måler.

Internasjonalt gjøres det en del arbeid for å forbedre rangeringer. I 2006 ble Berlin-prinsippene lansert av International Ranking Expert Group. Prinsippene gir retningslinjer for rangeringenes formål og mål, utvelging og vekting av indikatorer, samling og bruk av data og presentasjon av rangeringsresultater. Det anbefales blant annet at rangeringene må anerkjenne mangfoldet blant utdanningsinstitusjonene og ta institusjonenes ulike misjoner og mål med i beregningen.

Hvis idealet alle institusjoner måles etter, er store forskningsuniversiteter, kan dette føre til at institusjonene søker å tilpasse seg dette idealet, og mangfoldet blant utdanningsinstitusjonene kan bli mindre. Dette er en utvikling vi må unngå. Jeg mener derfor det er viktig at vi følger med på arbeidet som gjøres i Europa for å utarbeide en typologi for høyere utdannelse. En slik typologi gir muligheten til å sammenligne institusjoner som hører til samme institusjonskategori, og tilpasse rangeringene til institusjonstype.

OECD er nå i ferd med å starte opp en stor undersøkelse som har som intensjon å måle læringsutbytte i høyere utdannelse – også omtalt som Pisa for høyere utdannelse. Ifølge OECD er hovedformålet med undersøkelsen: a) å sammenligne læringsutbytte på tvers av institusjoner; b) å gi studentene og vitenskapelig ansatte et bredt grunnlag for å velge; c) å informere nasjonal politikkutforming; d) et redskap for de høyere utdanningsinstitusjonenes strategiske arbeid.

Jeg mener det er viktig at norske institusjoner er med i denne typen nybrottsarbeid i forhold til å måle kvaliteten på læringsutbytte i høyere utdannelse – særlig sett i lys av de internasjonale rangeringenes betydning for kvalitetsomdømme. Metodologiske svakheter til tross, rangeringene er kommet for å bli. Det er derfor viktig at de brukes med vett – det vil si at man er klar og hvilke kriterier som ligger til grunn for rangeringene, og at man ikke tillegger dem mer vekt enn det de faktisk fortjener.

Tora Aasland er forsknings- og høyere utdanningsminister.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt