Annonse
04:00 - 19. desember 2008

Domstolene trekker yttergrenser

Carl I. Hagen i en ulovlig tv-reklame i 2003: Domstolen i Strasbourg kom ikke inn på at å legge til rette for en opplysende og ryddig politisk debatt også er en viktig side ved ytringsfriheten. Foto: Heiko Junge/Scanpix
Annonse

Politisk tv-reklame

På nytt er Norge dømt i Strasbourg for å bryte menneskerettighetene. Menneskerettighetsdomstolen har avgjort at det norske forbudet mot politisk tv-reklame bryter ytringsfriheten. En «seier for ytringsfriheten og den sunne fornuften», sier Dagbladet i sin kommentar. «Også i Norge bør vi kunne innse at politisk tv-reklame ikke truer demokratiet mer enn annen reklame,» sier Aftenposten. Men er det en domstol i Strasbourg som skal avgjøre om vi er blant de fire landene i Vest-Europa som tillater slik reklame eller om vi er blant de 11 som forbyr det? Mer enn ytringsfriheten dreide saken seg om hvordan staten skal legge til rette for en «aaben og oplyst offentlig Samtale», som det heter i Grunnloven.

Avgjørelsen illustrerer et grunnleggende dilemma i menneskerettighetsvernet. Mange saker dreier seg ikke om rettighetenes ytterkant, men om den finstemte avveiningen mellom rettigheter som alle har krav på at blir fremmet så godt det lar seg gjøre. Domstolene må ha siste ordet når det gjelder å trekke yttergrensene. Det er ikke like opplagt at domstolene også bør ha siste ordet når det gjelder realisering og balansering av rettighetene. Et samspill mellom domstoler og politiske organer er nødvendig i slike spørsmål. Forutsetningene for et slikt samspill mangler i systemet for internasjonal menneskerettighetsbeskyttelse, siden vi ikke har noe lovgivningsorgan som kan spille sammen med menneskerettighetsdomstolen. Menneskerettighetsdomstolen tar for lite hensyn til dette, og legger dermed uholdbare begrensninger på de nasjonale politiske myndighetenes handlefrihet.

Det viktige spørsmålet i saken er hvor myndigheten til å foreta avveining mellom sentrale rettsprinsipper bør ligge – i politiske organer eller domstoler, i nasjonale organer eller overnasjonale. Hvordan samfunnet best kan tilrettelegge for den politiske debatten er et omfattende spørsmål som krever mange slags vurderinger. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen tillater begrensninger i ytringsfriheten som er «nødvendig i et demokratisk samfunn», og overlater en «viss skjønnsmargin» til statene når det gjelder avgjørelsen av hva som er «nødvendig». I den aktuelle saken lot ikke domstolen det bli igjen mye skjønnsmargin til norske myndigheter.

Hva som er «nødvendig i et demokratisk samfunn» kan åpne for mange innfallsvinkler og oppfatninger. Noen spørsmål er sentrale: Hvor stort er det aktuelle inngrepet i ytringsfriheten? Hvor viktig er det å tilfredsstille det underliggende prinsippet som forbudet skal verne, og bidrar det aktuelle inngrepet faktisk og rettslig til å tilfredsstille dette? Kravet til sikkerhet for at prinsippet blir tilfredsstilt, øker med graden av inngrep i ytringsfriheten.

Domstolen konstaterte at saken dreide seg om begrensninger i politiske ytringer, det vil si om ytringsfrihetens kjerne. Til dette kan man innvende at inngrepet er lite; det rammer ikke ytringer som sådan og legger seg ikke bort i innholdet av ytringene. Domstolen kom ikke inn på at å legge til rette for en opplysende og ryddig politisk debatt også er en viktig side ved ytringsfriheten. Dermed kan det se ut som om at saken dreide seg om ytringsfrihet på den ene siden, mot et mindre betydningsfullt styringsbehov på den andre siden. Men dette er jo en fortegning av saken, fordi spørsmålet om hva som er den beste tilretteleggingen lå i begge sider av vektskålen.

Sentralt i domstolens resonnement var at det dreide seg om et parti som ellers ikke ville sluppet til i fjernsynet med sitt budskap. Domstolen unnlot å gå inn i det generelle spørsmålet om statens plikt til å legge til rette for den politiske debatten i samfunnet, og hvilken handlefrihet myndighetene har i den forbindelse. Domstolen sa videre at det konkrete innslaget ikke kunne sies å bidra til en forflating av den politiske debatten.

Domstolens resonnement er her underlig. Vil det være akseptabelt å forskjellsbehandle politiske aktører slik at de som har redaksjonell oppmerksomhet kan forbys å benytte seg av reklamekanalen? Innebærer det videre at det er akseptabelt å avgjøre spørsmålet ut fra det aktuelle innslagets innhold, slik at opplysende innslag må tillates, mens forflatende innslag kan forbys? Hvem skal i så fall avgjøre om et innslag er forflatende, og hvordan vil en slik vurdering stå seg i forhold til den politiske ytringsfriheten?

Av dommen får man inntrykk av at det er et overgrep i forhold til ytringsfriheten at et marginalt parti ikke får lov til å kjøpe reklameplass i fjernsyn. Men det er og har til alle tider vært slik at de med mer ressurser har lettere for å komme ut med sine ytringer enn de med få. Det kan godt tenkes at staten bør være forpliktet til å sikre at alle som deltar i politikken gjennom et lovlig registrert politisk parti får et visst minstemål av tilgang til fjernsynsmediet. Men det er ikke sikkert at å åpne for politisk reklame er den eneste eller den beste måten å vareta dette hensynet på.

Hans Petter Graver

Professor ved Det juridiske fakultet, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt