Onsdag 27. februar 2008 valset Oslo bystyre over omtrent alt som gjennom et par-tre år var fremkommet av motstand og planfaglige innvendinger mot resterende Barcode. De lot utbyggerne få boltre seg i både høyder, utnyttelse og arkitektoniske rampestreker.
Den sammensveisede alliansen mellom folkevalgte, statlige tomteutviklere og Plan- og bygningsetaten viste seg igjen å være bunnsolid. Men for å være litt greie, slapp de igjennom en kosmetisk nedtrapping av høyblokkene mot Oslo Ladegård i øst, og drysset ut litt miljøflørt i form av noe de kalte «friområde for barn med bystrand».
Det var det.
Rom for handling? Frem til den endelige behandling av de resterende Barcode-tomtene var det opptil 27 000 kvm som kunne fjernes på en slik måte at bebyggelsen ble dempet i bylandskapet. Men våre folkevalgte lot seg overtale av utbyggerne og Plan- og bygningsetaten til ikke å tukle med planene, og skrotet alle protester. Frp og Høyre stemte forutsigbart; de støtter gjerne det de tror er økonomisk maksimering. Men Arbeiderpartiet og Rune Gerhardsen, som for et år siden ønsket å vurdere reguleringen helt på nytt, satte inn dolkestøtet. I allianse med SV manøvrerte de to tidligere Barcode-kritiske partiene via strategisk stemmegivning slik at utbyggerne fikk full uttelling; maksimale høyder og maks utnyttelse.
Prosessen. Det har selvsagt vært en komplisert plansak. Det å få dokumentert de bymiljømessige konsekvensene av de ulike alternativene med avgjørende faglig tyngde eller forutsigbarhet, har vært håpløst. De som har tilhørt skeptikere og motstandere, sto lamslått igjen etter møtet med et lissomdemokrati og en planprosess med bare én vinner: Staten. Staten, som via sine nye halvoffentlige selskaper på mange måter er verre enn de reinspikka kapitalistene, fordi de opererer under falskt flagg … på vegne av oss.
Staten har nå drevet igjennom et barriereprosjekt hvis dominans i bylandskapet er helt unødvendig. Og slik er det blitt, ikke fordi det må være høyt og brutalt, men fordi det skal virke «spenstig», «innovativt» og ikke ligne noe annet som er bygd her til lands. Høydene gir utbyggere prestisje i et sentralt bylandskap. Alt det som nå er planlagt bygd innenfor «Barcode»-feltet kunne det vært plass til på under ti etasjer.
Lokal motstand. Bydelen har i årevis stilt seg kritisk til planen, med Gamlebyen Beboerforening, Bydel Gamle Oslo og Grønland Beboerforening i spissen, men resultatet av deres uttalelser og engasjement er knapt registrert. I saksfremlegget leser vi:
Det er mottatt 875 bemerkninger med hovedsakelig motstand mot planforslaget i tillegg til innsigelse fra Riksantikvaren. Det er derfor gjort endringer i planforslaget etter høringsperioden slik at innsigelsen er frafalt fra Riksantikvarens side.
Nettopp. Man legger seg ikke uten videre ut med Riksantikvaren.
Byantikvaren, derimot, kan våre folkevalgte både velge vekk, overprøve og sparke. Og gjør det. Både ved ombyggingen av Postgirobygget og prosjektet omkring Edvard Munchs bolig i Pilestredet, begge i regi av Entra Eiendom, ble Byantikvarens faglige innvendinger og konstruktive forslag avfeid av alliansen mellom statlig utbygger og folkevalgte. Begge prosjekter har endt opp som halvhjertede, mislykte kompromisser.
Hva med de andre 875 bemerkningene til Barcode? Blant dem Oslo Byes Vels, Fortidsminneforeningens og åpenbart hundretalls flere. Det fins knapt spor av dem.
Makten handler. I en siste kraftanstrengelse for å bli tatt på alvor, og i stor grad inspirert av Gerhardsens kritiske innstilling til Barcode i fjor, ble det besluttet å arrangere en plansmie, etablert av en gruppe lokale foreninger. Bydelsutvalget bevilget 300 000 kroner til gjennomføringen, som ble ledet av siv. ark. Arne Sødal. I løpet av en uke ble det utarbeidet en alternativ plan av høy faglig kvalitet, som blant annet senker høydene til åtte etasjer, verner om siktlinjer og fondmotiv og trekker inn sporområdet, som på sikt kan gi plass til enda flere beboere i Bjørvika.
Sett i lys av at bydelen på denne måten klarte å gjennomføre et slikt lokalt forankret planarbeid, var det naturlig at de folkevalgte tok seg litt tid til å granske den alternative planen. Den ble overlatt Plan- og bygningsetaten som straks la den død.
Noen av de folkevalgte mente imidlertid at plansmiens alternativ hadde så mange gode byplangrep, at det hadde krav på en høringsrunde før man fattet endelig vedtak. Forslag om utsettelse ble fremmet og vraket med 31 mot 28 stemmer. Her sto bydelsengasjement mot sentralmakt; men de folkevalgte tålte ingen forsinkelser. Endelig lokale synspunkter profesjonelt presentert. Dette ferske planarbeidet hadde vel fortjent å få synke litt?
Nei. Byutviklingsbyråd Merete Agerbak-Jensen uttalte: «Disse forslagene er så drastiske at de vil kreve helt nye runder med høring». Deretter ramset hun opp innvendinger mot den alternative planen som viste at hun enten ikke hadde studert den, eller ikke skjønt noe av den. Niks høring.
Ingen klimagave. «Barcode-området er en klimagave til Oslo» og vil «realisere betydelige miljøgevinster», hevdet Paul E. Lødøen, adm. direktør i Oslo S. Utvikling. Det første Barcode-bygget hans er reist og står der i alt sitt glass og beviser det motsatte. Alt pratet om klimagave var bløff. PwC-bygget er ekstremt lite bærekraftig; med kulderas om vinteren og drivhuseffekt om sommeren. Lødøens forsvar er at PwC-huset, til glassbygg å være, er energivennlig. Det er heldigvis det siste av arten. Til neste år blir slike bygg forbudt.
Våre egne halvoffentlige, statlige virksomheter har begynt å drive butikk med fellesskapets eiendom. Som Kåre Willoch understreket i et foredrag i Oslo Byes Vel høsten 2006:
Fremfor å hausse opp tomteprisene; gi arealene tilbake til byen og allmennheten med takk for lånet! Politikerne må ha glemt at offentlig eiendom tilhører samfunnet. De er offer for en fiksjon om at det skapes nye verdier med høye tomtepriser, og tror det er god økonomi å ødelegge strandområdene.
Det avgjørende spørsmål kan ikke være hva styrene i Havnevesenet og NSB ønsker, men hva folket vil ha mest utbytte av. HAV Eiendom og Havnestyret undergraver samfunnsinteressene. Jeg har en grei løsning: Kast dem! Det er ikke forsvarlig markedsøkonomisk tenkning å tro at fortjeneste er viktigere enn åpne plasser, grøntarealer, trivelige miljøer og sol også på gatene og for naboene.
Høyder og utnyttelse. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom høy utnyttelsesgrad og høyder; det kan være det, men ikke nødvendigvis og alltid slik. I et intervju for to år siden sa professor Karl Otto Ellefsen ved Arkitekthøgskolen at han ikke trodde høyhus var veien å gå for å få til en høy utnyttelse:
Høyhus kan bli vakkert dersom den arkitektoniske kvaliteten er høy, men det er ikke noen lett måte å skape et gatemiljø på (…) Vi har problemer med høyhus. Vi ligger såpass langt mot nord at solen står lavt og skyggene er lange. Det er dessuten vanskelig å finne eksempler på vellykkede høyhussamlinger i europeiske byer.
Så det er ikke bare lokalbefolkningen og glade amatører som stiller seg skeptisk til dette byplangrepet. Motstanderne har tross alt samlet inn godt over 30 000 underskrifter mot mer Barcode. Titusener føler ubehag ved den bydelen vi nå ser konturene av.
De fleste er enige om at Vestre Vika var et feilgrep, og ingen ønsker Schweigaards gate og Galleri Oslo om igjen. Men vi skal visst aldri lære. Og slett ikke av egne erfaringer.
Morten W. Krogstad
Statsstipendiat