Annonse
04:00 - 08. februar 2008

Allmennskolelektor Ruklas pa­ra­ply

Fra kon­sep­te­ne: Allmennskolelektor Elias Rukla går fra kon­sep­te­ne og smad­rer den gjen­stri­di­ge pa­ra­ply­en sin mot en vann­fon­te­ne.
Annonse

Skole

Det går en skolefeide over landet. I samme periode, hver søndag morgen mellom halv åtte og åtte, går en opplesningsserie i nrk P2. Foreløpig siste episode begynner med at allmennskolelektor Elias Rukla, lektor i norskfaget, går fra konseptene ute i skolegården. Han smadrer den gjenstridige paraplyen sin mot en vannfontene.

Vi har å gjøre med den mest kjente paraplyscenen i norsk litteratur, ja, ganske sikkert i verdenslitteraturen, ettersom episoden har en sentral plassering i romanen Genanse og verdighet (1994) av den norske forfatteren Dag Solstad, en bok nylig satt på sokkel i det skjønnlitterære landskapet. At Rukla gyver løs på en vannfontene og ikke på en av elevene i skolegården, kan synes som en ren tilfeldighet. Paraplyscenen i skolegården ved «Fagerborg vg. skole» ber derfor også om en betydningsfull plass i norsk skolehistorie.

Lektoren er nemlig kraftig frustrert etter å ha gjennomført en dobbelttime i norsk, en gjennomgang av Henrik Ibsens Vildanden, noe han har gjort utallige ganger, ettersom stykket har vært et mye brukt drama i den videregående skolens (tidligere gymnasets) dannelsespensum. Lektorens misnøye skyldes ikke, slik en nå til dags skulle tro, at klassen, denne dagen, disse timene, hadde vist seg fra en uvant side, fra en udisiplinert side som han, klassens lærer, ikke kunne kjenne igjen. Nei, elevene hadde på ingen måte rokket ved hans autoritet, tatt ham ved nesen, utfordret ham.

Slik sett må vi anta at det har hersket nær sagt finske idealtilstander i Ruklas klasserom.

Nei, bakgrunnen for lektor Ruklas paraplyvold – viser det seg – dreier seg ikke om en situasjonsbetinget, men om en oppdemmet misnøye. Poenget var at han til de grader kunne kjenne dem igjen! Det usedvanlige som skjer, ikke med elevene, men med Rukla, lektoren, i akkurat denne doble norsktimen om Ibsens stykke, er at han kommer frem til en erfaringsbasert og kritisk erkjennelse angående sitt eget livsverk, selve lektorgjerningen. Når han der og da, i sidesynet og sideøret, for ti tusende gang observerer de halvkvalte tegnene på elevenes kjedsomhet, deres «stotrende høytlesning», disse «unge selvrettferdige stønn», deres barduse lettelse ved skoleklokkens ringing – når han der og da legger to og to sammen, legger lektorårene sammen, slår det han at dersom disse elevene «slo i pultene og forlangte respekt for sitt egenverd …, (ville) hans smertefulle gjerning bli gjort overflødig…».

Lektor Rukla har knapt noen synbare disiplinproblemer, ja, han synes sågar å opptre entusiastisk på norskfagets, Ibsens og Norges vegne. Men det skurret, bak de «disiplinerte» elevmaskene, på de unges indre bane. Mange brente inne med noe, noe knugende, som man den gangen, eksempelvis på 1950- og 1960-tallet, ikke våget å ta ut. Norge lånte lærere og lektorer så mye makt at det var uråd for elever å vrenge indre bane ut. Så høyt på strå og så selvsikre var lærerne, den gangen, at de var trygt plassert bak kateteret selv om de var foran det, ja, selv om de var ute av klasserommet, på bygdeveien, eller på hjemmebesøk. Uansett hvor du møtte dem, især noen av dem, var det Norge selv som sto frem på stredet.

Slik er det knapt lenger? I tillegg til å være blitt et overflodens samfunn, er Norge blitt et postmoderne, et i en viss forstand destabilisert, nettbasert og «demokratisert» samfunn, med færre nasjonale utropstegn og flere globale spørsmålstegn enn noensinne. Dette er, noe forenklet sagt, det samfunn som har kroppet seg i sine avkom når de møter opp på pultene. Med andre ord: Skolen har igjen fått besøk av sitt samfunn. Lektor Ruklas bange anelse på hans innsiktsfulle dag fryktet hva som kunne skje om elevene «slo i pultene og forlangte respekt for sitt egenverd …», slik det formuleres i Solstads roman. Som jeg så vidt har våget å antyde ovenfor, kan det være at mengder av elever allerede har gjort det, og gjør det, daglig: «slår i pultene», på sitt vis, på sine ulike vis, avler udisiplin og uro – avler fravær som er til stede – uten selv å vite at de bidrar tungt i et skolehistorisk basketak. I dette perspektivet er Finland for sinke å regne? Men jeg har hørt at Norge kjemper på nivå med Hellas, demokratiets vugge.

Edmund Edvardsen

Professor i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt