Morgenbladet har brakt en rekke kritiske artikler om utredningen fra utvalget for høyere utdanning. Artikkelforfatterne ser ikke ut til å ha tatt inn over seg den situasjons- og problembeskrivelsen som utvalget har presentert: at det i Norge har skjedd en gradvis svekking av skillet mellom universiteter og høyskoler. Et første skritt var at høyskolene fikk rett til å drive forskning. Så fulgte felles stillingsstruktur og opprykksordning til professor.
Høyskolereformen i 1994 slo profesjonshøyskoler og distriktshøyskoler sammen til større enheter, noe som styrket den akademiske orienteringen. Universitetene og høyskolene ble underlagt samme lov, og høyskolene fikk anledning til å tilby doktorgrader. Med kvalitetsreformen fikk vi så felles gradsstruktur, akkrediterings- og kvalitetssikringssystem med de samme kompetansekravene. Den nye loven slo fast at både universiteter og høyskoler skal være forskningsbaserte og tilby utdanninger på høyt internasjonalt nivå. I tillegg ble det åpnet for at høyskoler kunne omgjøres til universiteter.
Kristian Gundersen, fra Universitetet i Oslo, mener i et innlegg 1. februar at den alvorligste bristen i utvalgets analyse er et upresist universitetsbegrep. Her er det nok virkeligheten som er upresis – både i Norge og i verden ellers. «Universitet» omfatter i dag en rekke ulike typer institusjoner, med varierende fagsammensetning, grad av forskning, internasjonal status og så videre. Utvalget peker på at om 10–15 år vil Norge kunne ha tolv universiteter, og bare tre av dem (UiO, UiB, NTNU) vil minne om de klassiske breddeuniversitetene. De fleste andre vil med dagens system være hybride institusjoner i den forstand at de har doktorgradsutdanninger og driver mye forskning på enkelte områder, mens de vil være som høyskoler på andre områder.
Det er altså ikke slik at universitetene i Stavanger, Agder, Nordland, Innlandet og så videre vil være universiteter i hermetegn. Isteden vil de bidra ytterligere til at universitetsbegrepet skifter innhold. Gundersen argumenterer som om vi befant oss på 1990-tallet før Mjøsreformen. Han fornekter den realiteten som denne reformen skapte, og han har ikke et eneste forslag til hvordan vi skal møte de problemene som dagens virkelighet stiller oss overfor.
Med det mangfoldet av institusjoner som etter hvert dekkes av universitetsbegrepet, er det lite fruktbart å reise en diskusjon om hvordan universitetene skal styrkes. Diskusjonen må isteden dreie seg om en eller to av de mest forskningstunge universitetene skal tilgodeses fremfor de andre eller om strategien skal være å identifisere fremragende forskningsmiljøer. Utvalget har som kjent gått inn for det siste. Samtidig har vi gått inn for langsiktige avtaler mellom departementet og institusjonene med sikte på å utvikle en klarere arbeidsdeling, profilering og satsing på områder der den enkelte institusjon bør ha internasjonale ambisjoner. Jeg vil tro at det er den samme veien Kristian Gundersen ønsker å gå.
Torunn Lauvdal, fra Universitetet i Agder, sier i motsetning til Gundersen at vi trenger nye universiteter. I et innlegg 1. februar hilser hun akademisk driv velkommen. Men etter at Agder har fått sitt hybriduniversitet, advarer hun mot å opprette flere slike universiteter. Hun er rektor ved en institusjon som aldri hadde blitt universitet hvis ikke høyskolene i Agder var blitt tvangssammenslått gjennom høyskolereformen. Likevel argumenterer hun nå for at sammenslåinger må baseres på frivillighet.
Utvalget har ikke tatt stilling til forholdet mellom tvang og frivillighet, men har sagt at regjeringen og Stortinget må ta stilling til den endelige institusjonsstrukturen når institusjonene har sagt sin mening. Jo mer frivillighet, jo bedre. Men det finnes dessverre få eksempler på at vetorett for berørte parter har ført til gode reformer i høyere utdanning.
Høyskolereformen i 1994 førte til en kvalitets- og kompetanseheving. Den var mest vellykket der integrasjonen gikk lengst. Hadde den noen svakheter, er det i tilfelle at den ikke gikk lenger enn den gjorde. NTNU er ikke som Gundersen sier «et mindre mislykket eksempel» på fusjon, men nettopp et eksempel på en sammenslåing som bare de aller færreste i dag beklager. Alternativet hadde jo vært at vi hadde hatt to universiteter i Trondheim.
Akademiseringen i høyskolene er heller ikke noe utvalget beklager. Tvert imot understreker vi verdien av det kompetanseløftet som har foregått de siste årene. Profesjonsutdanningene trenger en sterkere forskningstilknytning, og profesjonsforskning må få større oppmerksomhet. Det utvalget er bekymret for, er spredningen av mastergrads- og doktorgradsutdanninger på stadig flere små og sårbare miljøer. Vi anbefaler at det må tas nasjonale grep for å motvirke denne spredningen gjennom økt arbeidsdeling, konsentrasjon og organiserte forskerskoler. Den pågående fragmenteringen av doktorgradsutdanningene er ikke bare et problem for høyskolene, slik noen later til å tro. Den fører også til at det blir flere underkritiske miljøer i universitetenes doktorgradsutdanninger, og bidrar dermed til lavere kvalitet i det nasjonale systemet.
Arild Underdal, fra Universitetet i Oslo, kritiserer utvalget for å ha tatt utgangspunkt i geografi istedenfor funksjon, men gjør ikke rede for hva han mener med organisering etter funksjon. Han nevner eksempler på faglig nærhet: marin forskning ved UiB og UiT, nanovitenskap ved blant annet NTNU og UiO. Etter vårt syn vil det her dreie seg om samarbeid mellom faglige miljøer uansett hva slags overordnet struktur disse miljøene befinner seg i. Hvis Underdal mener at disse eksemplene bør føre til fusjoner, bør han si det klart. Hvis han bare tenker på organisert samarbeid, er det lite å diskutere. Utvalget mener at institusjonene selv må bestemme om de vil legge vekt på «geografi, profil, strategi og størrelse» (NOU 2008:3 s. 77).
Utvalget har ikke foreslått at konkrete, navngitte institusjoner skal slås sammen med hverandre, men overlatt den videre prosessen til institusjonene selv og de politiske myndighetene.
Morgenbladet påpeker i en kommentar 8. februar at vårt forslag «snyter offentligheten» for en grundig gjennomgang av universitetsinstitusjonens egenart. Synspunktet stemmer dårlig med utvalgets selvforståelse. Vi har tvert imot invitert til en debatt om høyere utdannings fremtid i Norge – også om universitetenes. Men universitetene preges av realitetsvegring og mangel på forslag. De «gamle» universitetene vil nok helst avskaffe ordningen med at høyskolene kan bli universitetet med fire doktorgradsutdanninger, men tør ikke si det. Da står de overfor valget: Enten fragmenteres det nasjonale systemet for forskerutdanning, eller så må koblingen mellom doktorgradsutdanninger og universitetstittel svekkes. Men dette har de så langt heller ikke noen mening om.
Like utydelig er vårt største universitet når det gjelder spørsmålet om toppmiljøene skal sikres gjennom videre utvikling av sentre for fremragende forskning eller ved at Universitetet i Oslo blir et «eliteuniversitet» og ingen synes å ha noen mening om hva det i tilfelle skulle bety verken universitetenes ledelse, Gundersen eller Underdal.
Steinar Stjernø er professor og tidligere rektor ved Høgskolen i Oslo. Han har ledet arbeidet i Stjernø-utvalget, den tredje utredningen om høyere utdanning og forskning på 2000-tallet, etter Mjøs-utvalget og Ryssdal-utvalget.