Akademia
I debatten utløst av student Magnus Nystrands brev til professor Geir Lundestad i Morgenbladet 9. mai har flere debattanter pekt på at norske studenter trolig ville prestert bedre dersom kontakten mellom studentene og deres lærere ved universitetet hadde vært tettere, og i Morgenbladet 23. mai etterlyser Nystrand en holdningsendring hos de norske professorene vis-à-vis studenter på laveregradsnivå.
Debatten har imidlertid i liten grad belyst hvorfor økt kontakt og tettere oppfølging av studenter også bør være i de vitenskapelig ansattes interesse. Som Haakon Gunnerud m.fl. påpeker i Morgenbladet 23. mai omtales ofte undervisningsarbeid blant vitenskapelig ansatte som «undervisningsplikt», i motsetning til «forskningsfri». Slik skapes et kunstig motsetningsforhold mellom de to viktigste oppgavene til universitetet, hvor forskning rangeres høyere enn undervisning.
De to grunnkomponentene i ethvert universitets virke siden Wilhelm von Humboldt skal gjensidig styrke hverandre, og ikke konkurrere om de ansattes oppmerksomhet. Forskning er nødvendig for å kunne tilby god undervisning, men med rett holdning kan undervisningsarbeid også ha en positiv effekt for forskningsarbeidet. Tilbakemeldinger fra studenter kan inspirere til videre forskningsarbeid, og bidra med nye, uventede perspektiver en aldri ville fått alene på et kontor eller i en snever forsamling av forskerkolleger.
Gjennom undervisning får foreleserne også mulighet til å utfordre og påvirke studentene. Å bidra til unge menneskers akademiske og politiske formasjon (dannelse) er et privilegium. Universitetet og de vitenskapelig ansatte må i større grad få øynene opp for det positive som kommer ut av samvirket mellom forskning og engasjert undervisning i nær kontakt med studenter.
Andreas Snildal
Masterstudent i historie, UiO