Retorikk
Debatten i etterkant av Dagbladets sakprosakåring har ikke nyansert, men snarere forsterket bildet av Georg Johannesen som obskur tenker på den politiske venstresiden, med gode dikt og slagkraftige setninger. Aslak Nores utsagn i forbindelse med kåringen i sommer, om at boken er «en uredigert samling stalinisme» er trist, særlig fordi den kommer fra forfatteren av en ærlig bok som Gud er norsk. Johannesen selv brukte hyperbolen for å tydeliggjøre en sak, ikke for å forringe den. Å si at «Tenkemåten» er stalinistisk avslører dårlig kjennskap både til boken og til historien.
Som sosialdemokrat synes jeg den beste måten å lese Georg Johannesen på, er slik Barack Obama leste pastor Wright: «I can no more disown him than I can disown the black community.» Johannesens skrift var sort, som kløver og spar: bondsk og aristokratisk på samme tid. Han representerer en erfaring av eksklusjon på venstresiden som er en viktig del av etterkrigshistorien. Og det viktigste er heldigvis ikke feillesninger, men hvordan vi fortsatt kan bruke forfatterskapet. Her er tre områder hvor Georg Johannesen er brukbar:
1. Utdanningspolitisk: Georg Johannesen var norsklærer i utvidet forstand. Han økte bevisstheten om språk som maktfaktor, og introduserte retorikken for mange utenfor de klassisistiske miljøene. Historie og Filosofi, det nye programfaget i videregående, skal gi «opplæring i kildekritikk og evne til å ( ) skille mellom informasjon og dokumentasjon. Dette er som direktoratet skriver: «viktige ferdigheter for demokrati, rettsstat og vitenskap, og for aktiv deltakelse i informasjonssamfunnet.» Både lærere og elever kan her ha nytte av læretekster som «Litt om essayet» eller innledningen til «Om den norske skrivemåten». Og på universitetene savner vi ennå et rent Johannesen-seminar. Fokus kunne vært totalretorikken som metodisk verktøy.
2. Selvomsorg: Johannesens retorikk er ikke nøkkelen til en ny rødgrønn valgseier. Der egner George Lakoff eller Jens E. Kjeldsen seg bedre med praktiske kommunikasjonsråd. Johannesen lærer oss å avkle språket. Når vi ser Dagsrevyen bør vi vite at vi ser revydiktning. Avisen bør ses som skaldesang. Språket er retorisk, altså ladet med intensjon og ideologi. En humoristisk ekvivalent er The Daily Shows Jon Stewarts dekonstruksjoner av politisk dagligtale i USA, som når han bruker dukken Gitmo for å kommentere orwellske eufemismer for ordet tortur.
3. Dannelsespolitisk: I Johannesens totalretorikk henger språk, tenkning og handling sammen. Skillet mellom fornuft og følelser er kunstig, som i strofelinjene «Skjelettet er innerst i hver eneste mann / Og hva har jeg innerst i hjertet?/ Innerst i hjertet har jeg min forstand.» Johannesen viser at våre tanker om diktning er nøkkelen til hvordan vi handler politisk. Jonas Gahr Støres anmeldelse av Dag Solstads Armand V var en prinsipiell utenrikspolitisk reaksjon på en roman. Den er enestående i sitt slag. Johannesens siste bok, Eksil, avsluttes med en ironisk bønn om at Valgerd Haugland Svarstad vil lese Quintilian. Vi bør utfordre flere politikere med litteratur og moralfilosofi for å lære dem bedre å kjenne.
Til slutt: Tekstene bør leses med varhet til tross for sin hardhet, og med Adornos ord: «All stor kunst har freden som perspektiv.» Johannesen sa han ville vært høyremann hvis han trodde Høyre ville skape fred. Første dikt i første samling, Dikt 1959, lyder slik: FORSLAG TIL EKSPERIMENT//Når du som åpner mitt hjerte /med en bønn /ikke kan finne annet enn svar /skyldes det meg //Når du som åpner mitt hjerte /med en kniv /ikke kan finne annet enn blod /skyldes det kniven.
Trygve T. Svensson
Utdannet i litteratur og retorikk fra Universitetet i Bergen, ansatt i Geelmuyden.Kiese