Kulturkamp
Morgenbladets utfall mot Rune Slagstad i Morgenbladet 12. desember er ubehagelig lesning for en som holder avisen for dens høye nivå. Debattredaktør Marit K. Slotnæs oser øyensynlig av antipati efter Slagstads Aftenposten-debatt med Fredrik W. Thue om Thues sosiologihistorie. Hun begriper ikke at Slagstad «ruller frem kanonene hvor luftgevær ville vært mer enn tilstrekkelig», men trenger selv åpenbart bazookaer og sure 17. mai-blåser for å formidle nettopp dette.
Ikke bare fyrer avisen av usaklige beskyldninger mot en av våre spenstigste samfunnsdebattanter, den holder også forsvarstale for «den nye generasjonen av avideologiserte og apolitiske akademikere». Er akademikerne mer objektive i dag? Eller er de bare mindre synlige i samfunnsdebatten fordi de ikke ser noen oppgave utover den tellekantmålbare? Det er få både akademikere og debattredaktører forunt å være hevet over egen subjektivitet. Morgenbladet plasserer imidlertid ikke bare den kommende generasjon akademikere blant disse, men også seg selv: Det som for mange av oss fremstår som en av altfor få fagdebatter som løftes ut i avisoffentligheten, er angivelig bare et «generasjonsoppgjør».
Slotnæs har én presis beskrivelse av Slagstad; at han er «en av landets ledende intellektuelle». At dette er «en status han ellers er påpasselig med å understreke» er imidlertid nytt tør man be om en dokumentasjon av påstanden? Uansett Slagstads posisjon er det merkelig å omtale hans faglige kritikk av en forsker dr. philos på vel 40 år med ansvaret for å skrive nyere norsk universitetshistorie, som å «sparke nedover». Hva skal i tilfellet kreves før folk kan antas å tåle substansiell skyts og ikke bare de «luftgevær» Morgenbladet foreskriver? Det er vel ellers spark «oppover», iblant «til siden» som fremstår som Slagstads modus. For undertegnede virker han vel så opptatt av hva hans motdebattanter står for som hvem de er. Kan den kritikk som for Morgenbladets debattredaktør ikke er «umiddelbart begripelig» rett og slett skyldes at Slagstad er mer opptatt av ballen enn av mannen? Det Rune Slagstad gjør med sin kritikk, er jo å ta Fredrik W. Thues avhandling alvorlig: Nettopp fordi Thue har gitt den sentrale fremstilling av sosiologihistorien, er hans marginalisering av Østerberg og Galtung verdt å fremheve. Det må da være langt mer anerkjennende for Thue å bli tatt på alvor som fagperson, enn som i Morgenbladets (og Thues egne) øyne å være en «spurv»?
Erling Skaug
Harvard Center for Renaissance Studies, Firenze.