Debatt

Kjønnsforskning som dannelse

Kjønnsteori

Som ansvarlig for emnene «Teorier om kjønn» og «Feministisk vitenskapsteori» ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO er jeg svært glad for den nye innføringsboka i kjønnsteori fra kjønnsforskningsmiljøet i Bergen. Så glad, faktisk, at jeg satte den på pensumlista før den var kommet ut! Noen redegjørelse for innhold og utforming er det ikke plass til her. Jeg vil heller ta opp hvordan anmelderens kritikk av kjønnsteori i sin alminnelighet plasserer seg innenfor det humanistiske forskningsfeltet. For teoretikerne filosofen Frode Nyeng nevner ved navn i sin anmeldelse 5. desember, er fra dette feltet, noe som er ganske representativt for kjønnsteorien de siste femten åra.

I den nasjonale strategien for humanistisk forskning offentliggjort tidligere i høst, sies det at «humanistisk forskning spiller en nøkkelrolle både for vår selvforståelse og for vår forståelse av omgivelsene. Humaniora handler om hva det i bred forstand vil si å være menneske; om identitet, språk, historisk sammenheng og verdigrunnlag».

Om de humanistiske vitenskapenes bidrag er å utforske og fortolke hva det vil si å være menneske, er det meg ubegripelig at kjønn fortsatt ikke er en sentral del av en slik utforskning. Det er enda vanskeligere å forstå motstanden mot å inkludere kjønn i undersøkelser av menneskers «identitet, språk, sammenheng og verdigrunnlag» – særlig med den begrunnelse at det blir så vanskelig og slitsomt! Når avviste Nyengs filosof-kolleger komplisert, tung – men svært viktig tysk erkjennelsesteori på det grunnlag at den gjorde tenkning, liv og annen menneskelig virksomhet mer komplisert? Mon kjønnsteori skaper trøbbel på et område mange i utgangspunktet synes er litt vanskelig, og de derfor har sterkt behov for kjente, enkle, stiliserte modeller for å «beherske»? Eller skal vi foreslå med god gammel patriarkatsteori at det er den nedarvede koplingen mellom mann og menneske som spilles ut, at kjønnsteorien utfordrer denne koplingen, og dermed hele den humanistiske forskningstradisjonen som er bygget på den?

Det er forståelig og legitimt at noen ønsker å fokusere spesielt på hvordan vestlige, velstående menns erfaring, identitet og verdier har nedfelt seg i kanon, språk og tekst. Men skal man uforske hva det vil si å være menneske, må man følge langt flere enn denne begrensede gruppens spor. Toril Moi påpeker at kvinner fortsatt ikke har direkte tilgang til det universelle som kvinner, og at det er trist at det er kvinner som hele tiden må minne om dette.

Livet blir vanskeligere etter at man har spist av kunnskapens tre. Det Nyeng ikke har fått med seg, er at kjønnsforskningen er ett av få steder i akademia hvor man ennå ikke har gitt opp dannelsesidealet. Kunnskap for forandring (et kjønnsforsknings-slagord) refererer ikke bare til samfunnet, men også til individet som produserer, formidler eller tilegner seg kunnskapen. Hvis man faktisk tror på kunnskap som (om-)dannelse kan man ikke skru av dannelsen kl. 16 og gå hjem og se på Lene Alexandra, slik Nyeng foreslår.

Endelig kan jeg ikke dy meg for å kommentere Nyengs koketterende påstand om hvor deilig det er å være indoktrinert i den objektivitetselskende mannetradisjonen. Nyeng virker snarere fanget, for eksempel i tradisjonens tanke/kropp-dikotomi, når han foreslår at akademiske hoder kommer i veien for livets kroppslige erfaringer. Kjønnsteorien (og den nyeste hjerneforskningen), derimot, har heldigvis frigjort oss fra denne kunstige dikotomien, så nå kan jeg glad og svett svinge motorsaga i trygg forvissning om at det også smører hjernevinningene.

Jorunn Økland

Småbruker og professor

Mer fra Debatt