Dyr
Det er gledelig å se at Liv Emma Thorsen i sitt essay «Wergelands beste venn» i Morgenbladet 5. desember velger å skrive om dyr fra et humanistisk perspektiv. Desto bedre er det å kunne lese at Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo fra januar 2009 starter KULVER-prosjektet Dyr som ting og dyr som tegn – standardisering og synliggjøring av dyr.
Som masterstudent ved Islamiske studier ved Københavns Universitet med fokus på muslimers forhold til dyr og miljø, savner jeg nettopp en humanistisk tilnærming til dyr ved nordeuropeiske universiteter.
Her håper jeg derimot at KULVER-prosjektet blir noe mer konkret og tør å mene noe mer enn det Thorsen gjør i sin artikkel. Etter å ha blitt gledelig overrasket over hennes valg av tema satt jeg nemlig tilbake med spørsmålet om hva Thorsen ville med artikkelen.
Hun trekker i likhet med mange rettighetsforkjempere frem Wergeland som et symbol. Her får han rollen som tidlig dyrerettighetsforkjemper, i og med hans «Tale til menneskeligheden i menneskeheden. Av Vesle-Brunen udgivet af hans ven Henrik Wergeland», som er et angrep på overgrep mot dyr.
Det som derimot skiller Thorsen fra andre som gjerne viser til Wergeland som et rettferdighetssymbol, er at Thorsen så vidt jeg kan se ikke forsøker å fremme noens, i dette tilfellet ville det være dyrs, rettigheter. Hun peker nemlig også på at Wergeland skal ha servert hundekjøtt, men benytter seg ikke av denne muligheten til å problematisere vår kulturs forestillinger om hva som kan spises og ikke spises, og hva som gjør det mer riktig å spise kjøtt av okse eller svin enn av hund. I den vestlige verden er hunder langt bedre stilt enn landbruksdyr, da hunder gjerne får julegaver og dessuten slipper å bli oppavlet og drept for å bli til mat. En problematisering av denne formen for schizofreni hva gjelder synet på dyrs rettigheter og behandlingen av dyr ville etter min mening vært en naturlig forlengelse av belysningen av Wergelands forhold til nettopp dette.
Om forskning bør brukes til å fremme en gruppes rettigheter er noe man burde diskutere i humaniora generelt, og kan gjerne settes opp som en motsats til forestillingen om «viten for vitens skyld». Sistnevnte bidrar etter min mening til å gjøre forskningen verdensfjern og introvert. Når det i kjønnsforskningen er legitimt å ta utgangspunkt i at kvinner har rettigheter, burde humanistisk forskning på dyr ta utgangspunkt i at dyr har rettigheter, og så problematisere og belyse ut fra dette. Hvis det nye KULVER-prosjektet skal bli et spennende og samfunnsrelevant prosjekt, må det våge å ta standpunkt og stille kritiske spørsmål.
Hilde Valbjørn Hagelin
Masterstudent på Islamiske studier ved Københavns Universitet