Debatt

Østeuropeisk arbeidskraft i Norge

De andres liv

Simen Sætre har en svært god og tankevekkende reportasje om polske arbeidere i Norge i Morgenbladet 21. november. Han beskriver godt deres ønsker om raske penger for så å vende hjem, som kan føre med seg ulovlig lange arbeidsuker, arbeid med dårlig sikring og uverdige boforhold – som norske og polske arbeidsgivere tjener grovt på. Han beskriver et etnisk delt arbeidsmarked, og avslutter med å la tankene gå til Anh Nga Longvas doktorgradsavhandling om utenlandske arbeidere i Kuwait – for en viss sammenligning.

Men det er en fundamental forskjell på situasjonen til polakkene i Norge og pakistanerne i Kuwait (og resten av de arabiske gulfstatene) som gjør denne sammenligningen umulig: Pakistanerne i Kuwait har sin oppholdstillatelse bundet til jobben. Mister de jobben, må de ut. De kan aldri oppnå varig oppholdstillatelse eller statsborgerskap.

Derimot er polakkene i Norge innenfor et system som gir dem rett til å oppholde seg her i tre måneder uansett. Hvis de er arbeidssøkere, kan de være her i inntil seks måneder. De kan bosette seg her for godt, hvis de ønsker det, eventuelt få norsk statsborgerskap.

Det er altså ikke riktig som Sætre hevder, at «migranten må akseptere arbeidsgivers betingelser, eller reise hjem». Han eller hun kan si opp og bli her for å finne seg en ny jobb i inntil seks måneder (eller til lommeboken er tom). Slik er reglene innen EØS. Så det er mer språk og kunnskap om arbeidslivets regler det skorter på, enn formelle rettigheter.

Men Sætre setter fingeren på et viktig moment – varig oppholdstillatelse:

Hvis en arbeidstager fra utenfor EØS – som må ha en (spesialist)jobb før han eller hun kommer hit – ikke er fornøyd med arbeidsforholdene, må vedkommende reise hjem. Og i dag er også mange flere tvunget til å reise: asylsøkere som kan ha vært her i mange år.

Norge hadde tidligere en i hovedsak redelig politikk overfor de menneskene som hadde klart å komme seg gjennom barrierene og fått opphold. Inntil det inhumane begrepet «midlertidig beskyttelse» dukket opp på 1990-tallet, i forbindelse med tilstrømningen av flyktninger fra det tidligere Jugoslavia, fikk så godt som alle som hadde vært her i tre år, varig bosetningstillatelse. De kunne også søke statsborgerskap etter ytterligere fire år.

Vi må tviholde på at denne humane linjen er den eneste riktige, på tross av at vi har en forferdelig politikk overfor asylsøkere i dag. Vi må ikke godta noen «midlertidig» oppholdstillatelse – mennesker må ha rett til å kunne planlegge sine liv. Og etter min mening burde alle få sjansen – Norge trenger dem. Demografiske beregninger viser at vi ikke har nok folk i yrkesaktiv alder til å brødfø de av oss som ikke jobber, hvis vi ikke får mange flere yngre mennesker hit. Det er en god mulighet til å kombinere det humane med det pragmatiske: La alle asylsøkere som kommer hit, få status som arbeidsinnvandrere, med tilsvarende rettigheter og med mulighet for varig bosetning etter cirka tre år, hvis de da «har skikket seg vel her i landet». Det betyr blant annet at de må ha lært seg en del norsk og fått kunnskap om livet i Norge, inkludert det å betale skatt. Da vil det etnisk delte arbeidsmarkedet bare gjelde de som er oppvokst i et annet land, og forhåpentligvis bare de første årene. Deres etterkommere vil i alle fall starte på et helt annet grunnlag.

Det vil kreve en innsats av myndigheter og fagbevegelse, men jeg er overbevist om at alle vil tjene på det i lengden.

Elisabeth Reehorst

Pensjonert integreringskonsulent i Bergen

Mer fra Debatt