Debatt

Lettvint syn på kritikk

Konseptkunst

«Visuell kunst handler om noe synlig» var Kristina Bræins kommentar til intervjuet med meg i Morgenbladet 24. oktober, der jeg kritiserte enkelte konseptkunstneres kunnskapsløshet og manglende innsikt i språk, foto og andre virkemidler de benytter seg av. Ja, jeg vet at synlig kunst handler om noe synlig. Men jeg tror ikke konseptkunstnere av det late slaget er klar over det. Kunstnere har med all tydelighet vist at de vil inn på litteraturens, filosofiens og religionens enemerker, og lager kunst som er idébasert og som må forklares for å forstås. Det umiddelbare som kjennetegner billedkunsten har med andre ord ikke en sentral funksjon. Dette, kombinert med utstrakt kunnskapsløshet og en total mangel på respekt, gir oss kunst av en særdeles lav objektiv verdi.

Konfrontert med kritikk skjer det noe merkelig med norske kunstnere: Man snur ryggen til, ignorerer den, og i beste fall sier man noe om at kritikeren er innsiktsløs og kunnskapsløs. Konfrontert med kritikk påberoper konseptkunstnere seg total autonomi og genialitet, og det hele minner mer om en religiøs sekt enn et spørrende og undrende syn på verden. «Se så vakker, merkelig og skremmende verden er» erstattes av «Se på meg og mitt store hode. Gi meg penger for det». Konseptkunsten slipper bare trosfeller inn i dette enighetsdiktaturet, og de som er uenige tier stille for å få stipend og galleriplasser.

Her er noen tall man kan tygge på: Billedkunstnere i Norge får cirka 110 millioner i året i stipendmidler. Dette skal fordeles på 2500 medlemmer av NBK. Det kunne blitt om lag 45 000 kroner per kunstner, nok til å leie et sted å jobbe, samt materialer. Kunstneren må da jobbe ved siden av (som meg selv), eller leve av kunsten vedkommende produserer til man kan stå på egne ben. Problemet er at mange av våre kunstnere ikke kan tegne, fotografere, filosofere eller skrive, eller at de lager verk som ikke kan selges eller som ingen vil kjøpe. Dette er ikke noe man lærer på sin 5-6 år lange utdannelse ved Akademiet.

Derfor fordeles pengene slik: 263 kunstnere, deriblant omtalte Kristina Bræin, har garantiinntekt, det vil si 183 000 kroner i året, noe som utgjør om lag halvparten av hele budsjettet! Ordningen med garantiinntekt eksisterer fordi kunstnerne er ute av stand til å forsørge seg selv, eller for late til å ta en deltidsjobb. De mener de har krav på at skattebetalerne forsørger dem, at ingen skal sette krav til dem eller rette kritikk mot dem. Resten av pengene går til arbeidsstipend (årslønninger à 165 000 kroner til andre kunstnere og kolleger ute av stand til å forsørge seg selv), og til drift av gallerier slik som for eksempel Fotogalleriet, omtalt i romanen min. Totalt betaler skattebetalerne cirka 90 millioner per år for at slike som Bræin og Viskum skal få leke seg med papirteip, syltetøykrukker og døde menns hender, eller for at Melgård skal ha råd til å tegne barnslige strekfigurer som rævpuler hverandre på galleriveggene. «Visuell kunst handler om noe synlig». Yeah!

På Kunstnernes Hus, for en drøy uke siden, holdt Dag Solhjell et innlegg om «Fattigdomsfellen» som garantiinntekten representerte. Under dette innlegget reiste en dame i femtiårene seg og sa at «kunstnere kan jo ikke jobbe og skape samtidig». Vel, gjett hva jeg, samboeren min og de aller fleste figurative kunstnere jeg kjenner til har gjort de siste tyve årene.

Morten Øen

Kunstfotograf og forfatter

Mer fra Debatt