Krig og fred
Hva ligger i forestillingen om Norge som fredsnasjon? Tove Gravdal er en av de mange som har tatt tak i dette. I Morgenbladet 7. oktober retter hun søkelyset mot den ansvarsfraskrivelsen som ligger i at politikere ikke tør nevne det unevnelige, at Norge er i krig i et fjerntliggende fjelland kalt Afghanistan.
En enkel journalistisk øvelse, dette. Og redelig nok, ettersom journalister jo skal bedrive maktkritikk. Ikke dermed sagt at politikernes penible forsøk på å gå rundt grøten betyr at Norge ikke kan kalles en fredsnasjon. Mange norske politikere er utvilsomt feige når de ikke tør stå inne for Norges deltagelse i Afghanistan, og når de ignorerer norske soldaters innsats. Men en annen ting er hvorvidt krigsdeltagelsen og behandlingen av soldatene er grunn god nok til å gjøre seg av med forestillingen om Norge som fredsnasjon. Jeg tror ikke det.
Hovedgrunnen er at norgeshistorien i en viss forstand er en fredshistorie. I Norges utenrikspolitiske historie fra 1905 avtegnes et bilde av en stat som i det store og hele har hatt og har svært fredelige forbindelser med omverdenen. I det minste har Norge aldri på eget initiativ gått til angrepskrig mot andre stater og nasjoner. Det siste tiåret har Norge riktignok veket noe fra denne linjen, først ved å støtte bombingen av Serbia våren 1999, dernest ved å bifalle den militære invasjonen av Afghanistan høsten 2001.
Det vil likevel være feil å hevde at Norge i nevneverdig grad regulerer sitt forhold til disse eller andre stater med militære virkemidler. Det alene kvalifiserer til betegnelsen fredsnasjon. At Norge i mellomstatlige forhold nesten alltid har støttet FN, folkeretten og fredelig konfliktløsning, bidrar til å forsterke dette inntrykket. At Norge gjennom våpensalg må regnes som krigsprofitør, bidrar imidlertid til å svekke det.
For å kunne betegnes som ikke-fredelig eller krigersk må en stat regelmessig bruke militære virkemidler i sitt forhold til andre stater. Den trenger ikke nødvendigvis å gå til angrepskrig, men kan bruke sin militærmakt indirekte gjennom trusler. Militaristisk er også den stat hvis makt hviler på avskrekkende militær kapasitet og eventuelt en historisk tendens til å bruke den. Dette er tilfelle med USA og Israel, men åpenbart ikke med Norge.
I siste instans er spørsmålet om en nasjon må være pasifistisk for å fortjene betegnelsen fredsnasjon. Jeg mener det er et urimelig krav, til tross for at militæraksjoner, inkludert de Norge har deltatt i, ofte forårsaker mer av den lidelsen de er ment å skulle oppheve. Det er nemlig ingen tvil om at krig, i gitte tilfeller, bedre kan forhindre lidelse enn det motsatte alternativet, som innebærer ansvarsfraskrivelse i en situasjon der krigen er et ugjendrivelig faktum. Den annen verdenskrig er stadig et godt eksempel på at det ikke trenger å være paradoksalt å krige for å oppnå det Immanuel Kant kalte en «varig fred».
Dersom de som kritiserer forestillingen om Norge som fredsnasjon, har et krav om pasifisme i baktankene, må de sette det frem. Og de må tore å kreve at Norge, for å kalle seg en fredsnasjon, må kvitte seg med hele sitt militærvesen.
Steingrimur Njálsson
Statsviter og sakprosaist