Kunstkritikk
Min antagelse om å være fra et annet solsystem viste seg altså å være riktig. Det var hva jeg tenkte etter å ha lest Jan Ove Tuv anklage meg for å være en konvensjonell kritiker i Morgenbladet sist uke (jeg har ellers for lengst sluttet å bli forbauset over hva man velger å tilskrive meg i disse spaltene). Tuv mener også det er feil å referere til Rembrandt som «kunstner», som om Rembrandt sto på atelieret sitt og kalte seg selv «kitschmaler» og dirret av harme over å stå utenfor institusjonen og stipendordningen. Det blir galt å forholde seg til samtiden ut fra en sånn tanke. Like galt som å klamre seg fast til Duchamps pissoar og insistere på ideer som har sitt opphav i en annen verden. Situasjonen vi befinner oss i har ikke påfallende mange berøringspunkter med disse eksemplene.
Jeg vil nødig dra opp bokmålsordboka en gang til, la oss heller bli enige om hva dette handler om. Tuv ønsker, som Solhjell, at arbeidene på Kitschbiennalen i München skal bedømmes etter den håndverksmessige innsatsen. Greit. Litteraturanmeldere ville på lik linje måttet anmelde bøker etter hvilken font de var satt med, sammen med papirkvaliteten og bindingen. Musikkanmeldere ville utelukkende måtte forholde seg til den tekniske ferdigheten til musikerne, og helt overse hva slags musikk det er snakk om. Greit nok, men da foreslår jeg at man til neste gang blir enig om å male det samme motivet, for slik å gjøre en materiell nærstudie av det slaget lettere. Da, muligens, kunne man veie for og imot og komme frem til hvem som var, eh, den beste kitschmaleren. Problemet er at absolutt ingen ville bry seg. Det som gjør denne biennalen interessant er jo den uforutsigbare blandingen av høyt og lavt, så vel innholdsmessig som håndverksmessig. Sammen med de spørsmålene den åpner for, og som jeg på ingen måte prøver å «lure meg unna». Tro meg, jeg vil virkelig diskutere disse tingene, men da må vi jo som nevnt kommunisere på ordentlig og ikke bare anklage hverandre for alt mulig rart («Koselighetstyranni», liksom … nåh, hvorfor ikke, det var jo noen som mente jeg var redd for selvstendige kvinner også, siden jeg ikke likte den Abba-filmen).
Vi kan, om nødvendig, også snakke om hva som skjedde med camp, men jeg tenkte det var irrelevant, for sannheten er jo at det ikke skjedde så mye med camp etter at det var blitt definert. Kitsch er mer interessant, siden det allerede er så redefinert at vi åpenbart har problemer med å sirkle samtalen inn på hva dette egentlig dreier seg om: Man ønsker her å markere en avstand til samtidskunsten. Forståelig nok. Mesteparten av deltagerne på biennalen ville ikke overlevd et sekund sett gjennom det perspektivet. Spørsmålet er om en fornektelse av samtidskunsten blir effektiv av å nekte for at det man driver med er kunst overhodet. Sånn sett kunne man like så greit kalle det for ishockey. Eller kitsch.
Tommy Olsson
Kunstner og kunstkritiker