Humanioradebatten
I Morgenbladet 12. september kritiserte vi Norges forskningsråds (NFR) «Nasjonal strategi for humanistisk forskning». Vi mente at dokumentet sviktet sin oppgave, og at NFR slik reduserer humanvitenskapene til hjelpevitenskaper. Vi tok til orde for at humaniora måtte «legitimere seg i og gjennom et språk som er humanioras eget».
Vi ønsket oss en humanioradebatt. Det har vi fått. Uken etter svarte Forskningsrådets Kari Melby. Hun mente «forfatterne slår seg selv på munnen», og at NFR i virkeligheten sto for det samme som oss. Hvorfor da kritisere?
Fordi strategidokumentet er en kjensgjerning, samme hvor etterpåklok Melby nå måtte være. I sin iver etter å gjøre oss samfunnsrelevante, har NFR ikke klart å kommunisere hva humanister først og fremst driver med. Å si at NFR står for en «tosporet argumentasjon», samsvarer simpelthen ikke med strategien som nå er oversendt Kunnskapsdepartementet. Sidespor finnes utvilsomt (teknologiske produksjonssystemer, hjerneforskning og nanoteknologi), men hovedsporet mangler. Å usynliggjøre humanioras kjernevirksomhet er neppe en god langsiktig strategi.
Vi er enige med Melby i at de humanistiske miljøene selv bærer et stort ansvar. Blant annet derfor har vi skrevet boken Tekst og historie, for å bidra til «en fornyet tverrfaglig debatt om premissene for vår egen praksis». Oppmerksomheten rundt boken har vært oppmuntrende, samtidig som debatten har vist at slike ambisjoner også kan virke provoserende.
Som når lederen for NFRs kulturforskningsprogram, Kjersti Bale, finner det viktigere å markere seg overfor vårt faglige initiativ enn overfor NFRs strategier (26. september). Bale mener vi foretar en «innsnevring», og foreslår at hennes begrep «estetikk» er mer «utvidende» enn våre «tekst» og «historie». Hadde hun lest vår bok, ville hun sett at vi opererer med et sjenerøst tekstbegrep, og at vi også analyserer estetiske objekter. Men samtidig er vi opptatt av å historisere estetiske praksiser. Å ta utgangspunkt i estetikkbegrepet, med dets konnotasjoner til en bestemt humanvitenskapelig tradisjon med røtter i tysk idealisme, vil lett kunne befeste motsetningen vi fremfor alt har ønsket å bygge ned, mellom fag som tradisjonelt har prioritert teksten, og fag som har prioritert historien.
Mottakelsen av Tekst og historie viser nemlig hvor lett det er å reprodusere vante kategorier. Slik leste Jon Langdal i Klassekampen 6. september en bok om historie, og etterlyste et «generaloppgjør med alle historieløse tenkemåter». Mens Ingunn Økland i Aftenposten 7. september leste «en lærebok for litteraturstudenter», og ble bekymret for at skjønnlitteraturen ville drukne i all historien. Kanskje kunne Økland og Langdal hatt en interessant debatt seg imellom, ved å gjenta argumenter og slagord som har gått i skyttel mellom litteraturvitere og historikere siden 1960-tallet. Men det må være uten oss. Fordi det er slike teoretiske motsetninger vi ønsker å overskride.
I Morgenbladet 19. september bebreider Erik Bjerck Hagen oss for å være aggresjonshemmede. Heller enn vår bok, vil «panser»-Hagen ha «skarpe konflikter, nedsabling av meningsmotstandere, forstørrelse av uenigheter». Det er formodentlig slik man inviterer til tverrfaglighet på Bergenskanten. I motsetning til Bale plasserer Hagen oss på estetikernes side, og oppfatter boka som et farvel til autonomiestetikken. Det han ikke berører, er at boka samtidig tar et oppgjør med historiske tilnærminger som ikke har beskjeftiget seg med tekstlige og estetiske problemer.
Det påfallende ved den foreløpige mottakelsen av Tekst og historie, er at dens helt sentrale premiss, tverrfagligheten, usynliggjøres. Slik sørger kritikerne for at begrepene faller trygt på plass i kjente mønstre, og at alt kan fortsette som før. Resultatet av denne portvokterlogikken er lukkede rom, og en reell innsnevring av hva vi humanister har å tilby.
Prosjektet i Tekst og historie er et annet: Oppgaven med å lese tekster historisk, hører ikke hjemme innenfor ett enkelt fag, men overskrider alltid faggrensene. Derfor ønsker vi velkommen ut av båsene.
Helge Jordheim
Trygve Riiser Gundersen
Tore Rem (På vegne av forfatterkollektivet bak Tekst og historie)