Klimadebatten
Erik Tunstads innlegg i Morgenbladet 3. oktober om Bjørn Lomborgs bok Hold Hodet Kaldt: sannheter og skrøner i klimadebatten (Kagge Forlag, 2008) var for positiv. Tunstad har misforstått hovedpoenget. Lomborg innrømmer at global oppvarming er et problem, men mener at istedenfor å bruke penger på å redusere klimautslipp ville det være bedre å satse på andre «smarte» tiltak som vil hjelpe de fattige i verden. Boken refererer til den såkalte «Copenhagen Consensus» – en studie organisert av Lomborg som sammenligner 30 slike tiltak. Studiens to tiltak mot global oppvarming kommer på 14. og 29. plass i rangeringen.
Det finnes to hovedproblemer med Lomborgs beregninger. Det første er at han tar ikke hensyn til mulig avvik mellom teori og praksis og antar at de forventede utbyttene av hans tiltak blir akkurat som planlagt. Men mange års erfaring (inkludert min egen) med prosjekter i den tredje verden viser at det å bygge et vannfilter er forholdsvis enkelt, mens store problemer oppstår i forbindelse med vedlikehold. Det samme gjelder et helsetiltak som å dele ut mikronutrienter det krever velfungerende helsesystemer og infrastrukturer. De reelle utbyttene av de fleste tiltak som Lomborg beskriver blir i praksis mye mindre enn det som han beregner dem til.
En like viktig innvending mot hans argument er at studien bruker en diskonteringsrate som er markedsbasert. For å gjøre kostnadene og utbyttene av ulike prosjekter sammenliknbare og summerbare omregner økonomer dem til sin ekvivalente størrelse «i dag». Dette kalles for å diskontere – dvs. nedjustere – til nåverdi. Den velkjente og innflytelsesfulle Stern Review (2006) brukte en diskonteringsrate som var mye lavere enn den «vanlige» som er på fem-seks prosent per år. Stern-rapportens beregninger av hvor mye global oppvarming vil koste er 100 ganger så høy som den ville ha vært med en «vanlig» diskonteringsrate. Fordi effekten av global oppvarming varer over en så lang periode er valget av diskonteringsraten uhyre viktig.
I en livlig debatt på universitet i Oslo for to uker siden da Lomborg presenterte sin bok, svarte han på mine innsigelser ved å si at han hadde brukt et panel av toppøkonomer inkludert fem Nobel-prisvinnere. Problemet er at slike eksperter kan veldig lite om realiteten i feltet i fattige land. Og de har ofte liten forståelse for argumentet om at kost-nytte-analyser blir for snevert og at vårt ansvar overfor fremtidige generasjoner krever en mer grunnleggende debatt.
En bok som denne bør kommer med en «helseadvarsel» som beskriver hvor spekulative konklusjonene er. Lomborg gjør med denne boken ikke bare kost-nytte-analyser som økonomisk verktøy en bjørnetjeneste: Viktigere er det at han bruker en fasade av tekniske og økonomiske argumenter som avleder leserne fra det faktum at vi her er konfrontert med et grunnleggende etisk spørsmål vårt ansvar for fremtidige generasjoner, uansett hvor i verden de befinner seg.
Desmond McNeill
Forskningsleder, SUM, Universitetet i Oslo