Annonse
04:00 - 10. oktober 2008

Kitsch og briller

Annonse

Kunstkritikk

De fleste kunstanmeldere som vurderer figurativt maleri, baserer seg gjerne på to premisser: 1) at alle malere forsøker å lage kunst, og 2) at de følgelig er nødt til å reflektere samtiden. Det er i protest mot denne kulturimperialismen at kunstsosiolog Dag Solhjell i Morgenbladet 3. oktober kommenterer Tommy Olssons anmeldelse av Kitschbiennalen 08. Som Solhjell er inne på, er kunsten (les: «de skjønne kunster») en 1700-tallsoppfinnelse og et brudd med den forutgående holdningen til maleri. Kunst ble definert som håndverkets og hudmaleriets motsetning. I stedet kom det «frie» geniet og den estetiske interesseløsheten. «Kvalitet» ble i kunsten synonymt med det å følge tiden (altså konsensus).

Det er for så vidt greit at kunsten bygger på disse verdiene. Men det er ikke greit at de påtvinges alle andre. Da oppstår nemlig unødvendige misforståelser. Blant annet kan en kunstkritiker finne på å avvise et maleri – ikke fordi det er dårlig malt, men fordi motivet ikke er «nytt». Det blir som å kritisere en forfatter fordi han bruker bokstaver andre har anvendt før ham – ikke fordi han skriver dårlig. Den type selvpåsatte håndjern er allmenn i kunsten. Alt er lov, så lenge man holder seg innenfor samtiden. Man kan kalle det kitschofobi.

I kunstverdenen oppstår nemlig et «problem» i det øyeblikk figurative malere forteller historier som ikke er bundet til samtiden. Fra Broch til Kulka har kitschkritikerne irritert seg over motivvalgene: kjærlighetspar, mor og barn, og så videre («jungianske arketyper», som Kulka påpeker). Dette males uten ironi, ikke som en «kommentar» til påstått utbrukte motiver. Det sier seg selv at disse malerne vurderes som dårlige når de oppfattes på kunstens premisser.

Derfor er kitschbegrepet viktig. Konsekvensene kan illustreres ved Jan Kokkins anmeldelse av Per Ungs retrospektivutstilling på Haugar Vestfold Kunstmuseum i 2001. Kokkins umiddelbare reaksjon var at motivene var uoriginale og sentimentale. Deretter skrev han overraskende at dette jo var «ok i kitsch». Kokkin hadde lest boken On Kitsch og ville vurdere Ungs skulpturer deretter. Resultatet ble en noenlunde redelig vurdering istedenfor slakt på ideologisk grunnlag. Kokkin fikk på seg kitschbriller. Han trengte ikke være redd for å fremstå som sviker mot samtidsimperativet. Forbudene falt, han kunne senke skuldrene – og se skulpturene på deres egne premisser.

Det interessante er at kitsch ikke utgjør noen fribillett. Tvert imot. Det blir enda vanskeligere. Plutselig blir man kritisert ifølge verdiene man selv legger til grunn.

Jan-Ove Tuv

Kitschmaler og medorganisator av Kitschbiennalen 08

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt