Opinion
Vi lever i et kommunikasjonssamfunn. Hendelser rapporteres i nyhetene, og som publikum gjør vi oss opp en mening om det som skjer. Men hva baserer vi våre meninger på?
Virkeligheten er vanskelig å avdekke og enkel å manipulere. Komplekse sannheter kan lett vinkles for å underbygge idealistiske synspunkter. I samfunnsdebattens skyttergravskrig kan det enkleste være å melde seg ut. Hvem vet hva som er riktig og om de som ytrer seg refererer til virkeligheten, og ikke den virkelighet de ønsker å forme?
Reklame er noe av den mest ærlige informasjonen vi har. Dette fordi budskapets eneste mål er å selge produktet. Politisk reklame er forbudt i Norge, men vi vet at hvert utspill vi hører fra politikerne er velgerfrieri. Greit nok. Men hva med forfattere, journalister og andre som ytrer sine meninger og samtidig påvirker våre?
For alle som måtte være i tvil: Naomi Klein er IKKE søsteren til Calvin Klein. Calvin er bygget opp rundt kapitalismens system, mens Naomi er frontkjemper for anti-globalisering og antikapitalisme. Ironisk nok høster begge godt av systemet. I sin siste bok, Sjokkdoktrinen, skildrer Naomi Klein en virkelighet tilpasset sitt syn på verden. Det er selvsagt ikke første gang en politisk forfatter gjør det. Men det er et glitrende samtidseksempel på hvordan realiteter settes til side for å fronte et tankesett mange vil ta for god fisk.
Sjokkdoktrinen handler helt kort om hvordan amerikansk frimarkedspolitikk har oppnådd verdensherredømme gjennom å utnytte nasjoner og folk i sjokk. En interessant teori støttet opp av såkalt forskning og undersøkelse i dybden. Kritikerne har avslørt grove faktafeil, manglende innsikt og kunnskap om nøkkelbegreper. Men spiller dette egentlig noen rolle for leseren som allerede har bestemt seg for at Klein har rett? Neppe, dersom leseren, som forfatteren, velger å forholde seg til den virkelighet som stemmer best med dennes overbevisning.
Et langt mer skremmende eksempel er David Irving. I denne omstridte historiske forfatterens virkelighet fant holocaust aldri sted, og Hitler var ikke jødefiendtlig. Ytringsfriheten skal tillate mennesker å si sin mening, og dens grenser endres stadig for å favne om samfunnets utvikling. Men ytringsfriheten krever også et våkent publikum, som tenker selv og forstår virkelighetens nyanser.
Vi kan ikke stemme på verken Klein eller Irving. Men også politikerne gjør seg opp meningspakker som ingen kan endre på. Når vi hører dem debattere, er det duell, ikke dialog. Realiteter stiller i andre rekke, da deres meninger er fastlåste. Å være kritiske til den virkelighet de serverer er vår rett og plikt som velgere. Det er en avstand mellom dem i og dem utenfor «politikerboblen». Kanskje er det forskjell i hvordan man oppfatter og bruker virkeligheten som er noe av årsaken til dette. Folk flest har utvilsomt langt mer fleksible meninger.
Politikken skiller mellom realisme og idealisme. Idealismen følger en rød eller blå tråd, mens realpolitikken er et praktisk middel som tilpasses enkelthendelser. Ideologi står som bindeleddet mellom teori og handling. Karl Marx mente man tolket verden gjennom denne. For man må tro på en ideologi, en idé, et styresett som det beste og mest effektive. Det er jo derfor man vier sin stemme til dem som best ivaretar ens meninger. Uansett er tro basert på hvordan man ser virkeligheten. Dessverre baserer mange sitt syn på falske sannheter, da deres «sikre kilder» konstruerer sin virkelighet snarere enn å referere til den.
Det er en umulig oppgave å avdekke enhver konspirasjon, ethvert falskt utsagn og finne frem til en endelig sannhet. Det er også ekstremt ressurskrevende og drepende kjedelig. Man kan imidlertid ønske seg åpenhet, ærlighet og at ord og handling stemmer overens. Man kan tro på det som virker, snarere enn solskinnshistorier om sosialdemokratisk suksess. Det er tross alt liberale rettigheter som gir oss mulighet til å ha vår tro og våre meninger i det sivile samfunn.
Å skrive om dette tema er som å sjonglere murstein i glasshus. Hvilken garanti har leseren for at ikke jeg også tolker virkeligheten når min mening ytres? Svaret er ganske enkelt: Ingen, bortsett fra min tro på det jeg skriver.
Kristin Langeland
Praktikant i Civita