Debatt

Norske interesser, norske resultater?

Utenrikspolitikk

I boken Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden som ble lansert 3. september, tar forfatterne et solid analytisk grep om de utenrikspolitiske utfordringene Norge står overfor. Det blir interessant å se hvordan utenriksministeren velger å konkludere om noen av dilemmaene boken presenterer når han bygger sin stortingsmelding på verket.

Iver B. Neumann tar opp flere av disse dilemmaene i sin anmeldelse av boken i Morgenbladet 12. september. Et av dem er behovet for å se resultater av norske bistandspenger og hvilke betingelser som følger pengene: «Hver gang man insisterer på at [de norske] pengene skal gå til en spesifikk type styringstiltak (…) undergraver man mottagerstatens muligheter til å etablere seg i globalpolitikken på samme måte som Norge selv.»

Vi skal aldri slutte å kreve resultater av bistand, men må huske at resultater både er kortsiktige og langsiktige. En forenklet norsk debatt har ofte ført til fokus på kortsiktige resultater med synliggjøring av det norske bidraget, noe som gjør at større strukturelle resultater hvor partnerlandene styrker sin kapasitet til å levere velferd til mennesker, glemmes eller ikke tillegges like stor betydning.

Refleks-forfatterne bruker økte ressurser til de globale fondene, og som et eksempel på resultatfokuset bruker de programmenes punktinnsats på for eksempel vaksinasjon. Samtidig fremhever de statsbygging som en av hovedtrendene innenfor internasjonal utviklingspolitikk, og sier at det er «tydelig at det beste ofte kan bli det godes fiende», ved at en ikke tar seg tid til å sikre lokalt eierskap, bygge videre på eksisterende institusjoner og sikre at en jobber med og ikke mot eller simpelthen utenom lokale aktører. Statsbygging oppleves kanskje verken som noe som haster eller noe som gir umiddelbare resultater. Arbeidet er likevel en forutsetning for at vaksineprosjekter ikke kun blir enkelthendelser, men noe som støttes opp av velfungerende helseinfrastruktur. UNDPs erfaring fra å jobbe med statsbygging i over 40 år, i mer enn 130 land, med nasjonale og lokale partnere, er at det tar tid å se effekt av denne typen bistand, men at effekten blir desto større.

Forfatterne forsetter: Norsk utviklingspolitikk må i større grad fokuseres strategisk rundt temaer og land hvor en har komparative fortrinn i form av kompetanse og kontakter. Slike komparative fortrinn kan Norge best utnytte gjennom det multilaterale systemet hvor effekten mangedobles på grunn av globale prioriteringer, felles og koordinert innsats og et bredt nettverk.

Norske interesser er et godt skritt på veien i retning av en ny utenrikspolitikk og lykkes også i å utvide forståelsen av hvorfor Norge driver utviklingspolitikk, nemlig å sørge for mer effektiv global styring: Internasjonale forhandlinger for å etablere nødvendige, overnasjonale tiltak for å møte felles utfordringer er alltid vanskelig, men selv den beste internasjonale avtalen vil falle sammen dersom det ikke finnes gode, effektive stater til å implementere dem. Vi håper og tror at Norske interesser på denne måten retter fokuset på globale resultater.

Line Hegna

Marte Lia Torskenæs

UNDPs nordiske kontor

Mer fra Debatt